Vi starter med øl. Det er her illustrert med en boks med, ja .. ølbokser fra det kinesiske bryggeriet Tsingtao. Det ble startet av engelskmenn og tyskere i Qingdao i 1903. Boksen med boksene kommer på døra eller til en av de mange små distribusjons-sentralene i nabolaget. Det er effektiv og billig transport etter forutgående online-bestilling med mobilen på Taobao. Det er lite emballasje med innpakning i brun papp.
Mobilen varsler at varene ankommer. Om man må hente dem selv, oppgis kode til ekspeditøren eller i de automatiserte lukene. Samme type løsning er på plass i Norge. Alternativt kan man kjøpe en sixpack på butikken. Her i Kina er det tre forskjeller
- Butikkvaren kommer i de vanlige 33 cl-volumene, mens online-produktet selges med 0.32 pr boks. Det ser likt ut.
- I butikken selges merkevaren Tsingtao, mens online-produktet er laget av samme firma Qingdao Huanbohai med begrenset reklamebudsjett, – et lett og tynt pilsnerøl som svaler i oktober-varmen.
- I butikken koster dette 15 kroner pr liter, som ikke er så galt etter norske forhold. Men online-prisen er under halvparten av det.
La oss se det som tittehull inn mot en kostnadseffektiv digital økonomi. (Vi ser bort fra at fyllskap er sjeldent fenomen uten de statlige avgifter som i Norge, og selv om både øl og brennevin går over disk for en billig penge. Det er andre sosiale mekanismer enn vinmonopol og haugianerbevegelse bak dette.)
Det som interesserer er heller det digitale produksjons- og omsetningssystemet. Bestilling går rett til produsent. Varene går rett tilbake med få mellomledd. Det medfører også etterspurte, men uhyre slitsomme jobber i fordelingssentralene. Det siste er godt kjent fra Amazon der robotikk nå gradvis tar over.
Høyere utdanning
Hva har dette med utdanning å gjøre? Inntektene kommer særlig fra undervisningsbidraget og måles i antall avlagte studiepoeng og kandidater. Institusjonene har fast grunnbevilgning pluss variable inntekter som i stor grad følger etterspørsel etter studieplasser og gjennomføringsgraden hos dem som begynner.
UH-institusjonene kan øke “omsetningen” og sine inntekter ved å utvikle studie-programmer som mange vil ta. Men det kan også gjøres gjennom god kontroll med kostnadene som går med til å å utvikle og gjennomføre kurs. Det skaper strid og diskusjon. Skal utdanning håndteres som en markedstjeneste?
Uten å gå inn på denne striden tar vi likevel for gitt at budsjettene i høyere utdanning ikke kan være grenseløse, – bare bestemt av hva de ansatte selv skulle ønske seg. Sektoren må forholde seg til kostnadene for eget bidrag. Det gir en interesse for å beregne hva et studieprogram faktisk koster, hva som avgjør etterspørsel og hvordan produksjonen er rigget.
Her gir digitaliseringen noen utfordringer. De er ikke nye og ble formulert både i 1980-2000-perioden og gjennom det neste intervall 2000-2020. Men det er særlig nå når det grunnlaget som ble lagt i den første fasen og så skalert opp i den andre, at vi ser en kvalitativ endring. Det oppfattes som kunstig intelligens som nok er et misvisende begrep. Vi forstår dette bedre som maskinelle nettverk eller maskinering av kunnskapsarbeidet.
Et slående eksempel et produktet NotebookLM fra Google. Brukeren kan (inntil videre) kostnadsfritt lese inn faglige tekster som Word- og PDF-filer, YouTube-video osv, gå i dalog med dem og få dem sammenfattet og presentert muntlig og skriftlig. En vesentlig del av faglærers arbeid med undervisning har dermed fått et kunnskapsorganiserende verktøy som støtter forelesning og faglig dialog.
Man kan vanskelig møte til lønnsforhandling om å få betalt 3-4 timer pr klokketime for slike forelesninger når det vesentlige bidrag til teksten tar 30 minutter for et trent øye. Da må det være andre dimensjoner som legges til grunn. De finnes i rikt monn, men som aktive relasjonelle ferdigheter for å utvikle samspillet mellom studentene og to domener som de er på vei inn i, – kunnskapsuniverset og yrkeslivets ferdigheter. Leveransen av tekst – eller øl – rasjonaliseres av digital teknologi.
Oppmerksomheten forskyves til tekstens framstilling. Men her skjer det en tilsvarende automatisering som bryggeriene gikk gjennom i den industrielle epoke. Det krever nøyaktighet og bryggekunst. Forøvrig gjenstår tilegnelse, resepsjon og bruk.
Utdanningaforskningen har funnet at forelesning ikke er best for dette formålet. UH-systemet må utvikle nytt grep om innlæring. Det må prises og kan ikke koste hva det skal være. At noen foreleser med skimmer av det trascendente, endrer intet. Det er gjennonsnittet som teller.
Kinesisk øl?
Ølboksene fra Tsingtao er – selvsagt – en metafor. Det handler om et gammelt produkt på nye flasker, for å si det slik. Kina er blitt en konkurrent på verdensmarkedet. EU påkaller toll på kinesiske el-biler som tiltak mot statlige støtte i opprinnelseslandet, men glemmer at eget jordbruk er syltet i subsidier. Akademia har også sin overproduksjon.
Viktigere er konkurransen om hvem som kommer lengst i produkt- og prosess-utvikling. Man blIr ikke innovativ av å snakke om det. Den neste store utfordringen som KI byr opp til gjelder ikke distribusjon av ølbokser og elbiler. Det er utdanningssystemet selv. På boks?
Helge Høivik