Universitetene må ha det dobbelte Janus-ansikt.
- Det ene retter seg mot å løse faktiske problemer i profesjonsutøvelse og samfunnsliv, og i forskningens modellforståelser.
- Det andre overvåker og kritiserer negativ maktutøvelse enten den er politisk, økonomisk, kulturell eller militær.
Ha to tanker i hodet samtidig. Se godt innlegg fra en gruppe kolleger ved NTNU som mest ser en vei.
Her er to eksempler på overskridende praksis som er en form for praktisk kritikk. Det akademiske miljø må være samfunnskritisk. De må også bry seg og ta ansvar, – f.eks. for dagens oppvekstvilkår.
To masterstudenter ved Universitetet i Stavanger har gjennomført et eksprimentelt utviklingsarbeid, selv om de kanskje ikke ville brukt den rubrikken. Det gikk ut på at skolebarn fikk leke fritt gjennom første skoletime, men med store papirark, PostIT-lapper og skrivesaker for hånden. Det fikk opp interessen for å lære lesing og skriving. Studentene i lese/skrive-prosjektet hadde i snitt 16 års lærererfaring bak seg før de gikk løs på sin masteroppgave.
Sammen med instituttleder og 1.lektor Vibeke Bjarnø og en gruppe lærerstudenter ved OsloMet deltok denne skribent i sin tid et praktisk eksperiment med mattespill for elever. De var installert på PC-stasjoner rundt om i klasserommet. Elevene føk omkring og hjalp hverandre. Høyt lydnivå.
- Konge-mattetime! var karakteristikken fra en av de viltreste da han forlot timen.
Slike praktiske forsøk trenger vi flere av. De kan også gå inn i grunnlaget for kvalifisering til 1.lektor- eller dosentopprykk. Fra de nye kriteriene slik de kan og bør tolkes inn mot Frascati-manualen:
