Khrono-journalisten Anlov Peter Mathiesen har skrevet en lengre og interessant artikkel 30.10.2024. Sammenfatning v/ChatGPT:
- Artikkelen diskuterer hvordan sannhet og objektive fakta utfordres i dagens samfunn, spesielt i lys av fenomenet “post-truth” (postfakta), der følelsesmessige overbevisninger ofte overskygger faktabasert kunnskap. Dette ble først markert i 2016, og knyttes tett til Donald Trumps politiske stil, der subjektive oppfatninger og påstander ofte erstatter fakta i offentlige debatter. I sin gjennomslagskraft har dette påvirket temaer som vaksinasjon, klimaforskning og historiske spørsmål.
- Filosofiprofessor Olav Gjelsvik og statsviter Raino Malnes fra Universitetet i Oslo beskriver hvordan samfunnets virkelighetsforståelse i økende grad påvirkes av subjektive oppfatninger. Gjelsvik hevder at uten objektiv kunnskap ville vår kollektive eksistens være truet, mens Malnes påpeker at det å stille spørsmål ved fakta også kan ha positive sider. Han advarer imidlertid mot relativisme og minner om at sannhet ikke bør blandes med personlige narrativer eller fortellinger.
- Medieviter Gunn Enli og psykologiprofessor Ole Jacob Madsen understreker hvordan internett har skapt en markedsplass for ideer som utfordrer etablerte fakta. Enli peker på hvordan alternative virkeligheter i dag lettere kommer til syne, delvis som en følge av oljens betydning i norske samfunnsforhold, som kan forklare hvorfor nordmenn er mer skeptiske til klimaforskning enn andre europeiske land.
- Stanford-professor Jonathan Osborne sammenligner dagens informasjonsflyt på internett med Gutenbergs trykkpresse. Han fremhever at tilliten til vitenskapen fremdeles er høy, men at adgangen til falsk informasjon har økt. Ifølge ham er det viktig å styrke kritisk vurderingsevne, noe som også understøttes av Madsen, som mener akademia kan spille en avgjørende rolle ved å utdanne nye generasjoner i vitenskapelige metoder og kritisk tenkning.
Avslutningsvis belyses hvordan sannheten er under press, men også hvordan klassisk kritisk tenkning og utdanning kan fungere som viktige portvoktere. Gjelsvik påpeker at respekt ikke nødvendigvis bør gis til alle meninger, og at sannhet ikke er en personlig eiendom, men noe som krever objektivitet og bevis.
Gode – a priori?
Universitetene må også gjøre opp status for egne interne utfordringer.
- Nylig ble f.eks. en forsker, som opprinnelig var innstilt som den fremste fagpersonen, fjernet fra innstillingslista til fast lederjobb. Det skyldtes trolig intern interessekamp mellom to fraksjoner i fagmiljøet. [HTML]
- Det kommer jevnlig avsløringer av forskningsjuks, artikkelfabrikker og siteringskarteller [HTML].
Forskere og akademikerne er ikke spesielt mer idealistiske og sannhetstro enn andre mennesker. Men det er utviklet akademiske mekanismer som filtrerer fram solid innsikt på tvers av enkeltpersoners og miljøers hangups og ekkokamre. Systemet er også utfordret av raskt vekst i antall studenter og ansatte, og de mange tidsskrifter, konferanser og institusjoner. Det må gjenspeiles i selvbildet.
Denne skribent har fulgt slike perspektiver fra de nye universitetene i noen tiår, men hadde også gleden av en opplæring i de gamle. Noen stridsspørsmål går igjen:
- Skal universitetene være seg selv nok? Skal det begrense seg til distansert kritikk av forhold der ute? Eller må de bry seg og engasjere seg i å forbedre “det faktisk eksisterende” samfunnet? Nå og ikke bare som det vi skal leve av i framtida? Det har både politiske og profesjonelle dimensjoner. De består ikke av erklæringer.
- Skal universitetet analysere det som er utenfor seg selv, eller levere skarp og kritisk vurdering også av egen virksomhet og interesser?
- Skal universitetet håndtere tekstteknologiene som betydningsfull endring av fagstoff de formidler til studentene? Eller må de ta inn over seg at de selvsamme teknokogiene også gir vesentlig egenforandring av universitetenes arbeidsformer, økonomi, statushierarkier og rasjonale? Skal forskning og undervisning ture fram som om dette er irrelevant?
Kort sagt: Må universitetene erkjenne at de selv er samfunnsaktører og individer på godt og vondt? Eller – a priori – bare på godt?
Forandre for å bevare.