Et oppslag i Aftenposten 07.11.24 kan mane til ettertanke rundt parolen om å forske mer for å ha noe å leve av i framtida. Det er jo mye riktig i dette, men det blir likevel feil som universitets-strategi. Det er nok ikke mangelen på vitenskapelige funn fra det åpne og globale universitets-systemet som er hindringen her. Her er to to andre flaskehalser under dagens økonomiske rammevilkår. Det er mangel på ..
- Risikovillig kapital.
- Kvalifisert arbeidskraft.
Universitetene kan ikke bidra så mye med det første. Det siste er hjemmebane.
Kvalifisert arbeidskraft
Er dagens bachelor- og master-programmer egnet til å kvalifisere arbeidskraft? Her er det delte meninger.
Det offentlige bruker studentenes tilfredshet som indikator, men også hvor lang tid det tar å få jobb og om studienes oppleves som nyttige i jobben. Her er det metodiske problemer.
- Det er ikke gitt at “kundeopplevelsen” måler optimal læringseffekt. Det å lære noe vesentlig kan kreve forsakelser og utsatt tilfredsstillelse av behov. Men krevende studieopplegg som kvalifiserer kan også skape glede når det sitter. Slike mekanismer må prøves ut gjennom faktisk utviklingsarbeid.
- Det er heller ikke sammenfall mellom opplevd nytteverdi i en jobb, og de endringer som arbeidsstedet reelt sett har behov for. Kanskje kreves det evner til å utfordre eksisterende rutiner på en klok måte? Det er lettere å tilpasse seg same procedure as last year.
Det er slett ikke gitt at drøftende semesteroppgave, som særlig skjer på et abstraherende språkplan, gir det beste grunnlag. Mer selvbevisste faglige miljøer i helse/sosial kunne trolig gitt sterkere motstand mot de elleville skiandalene i gigantiske, men feilslåtte IT-prosjekter der utviklingsmodellen gang på gang kræsjer mot virkeligheten. Ditto for utdanningsfeltet.
Dosentstigens vekt på eksperimentelt faglig utviklingsarbeid representerer en annen tilnærming enn det som i dag gjennomsyrer akademisk utdanning. Den kan brukes for å skape utdanningsløp som skaper bedre kvalifikasjoner.