I Forbes 13.11.24 skriver Jodie Cook om selvplagiat, – lett plagiert:
Video øker i popularitet på nesten alle plattformer. Hva med deg? Har du ikke tid til å skrive manus? Tenk igjen.
Lange artikler har et uutforsket potensial for korte, engasjerende videoer. Denne fremgangsmåten omgjør en skriftlig tekst til et manus for en 60-sekunders video som er kjapp og poengtert:
Lag et 60-sekunders manus for en video om [tema] basert på innholdet jeg deler, og som matcher skrivestilen. Hold det under 130 ord, med et enkelt og direkte språk som passer for 8. klassetrinn. Manuskriptet bør åpne med en sterk formulering og avsluttes med én klar oppfordring til handling. Her er innholdet: [lim inn innhold].
Det kan like gjerne gå motsatt vei. I Googles NotebookLM kan man laste opp videoer og få tilbake en sammenfattende framstilling i skrift eller tale.
Oppgir du deg selv som kilde, f.eks. ved lenke til den aktuelle “notatboka”, er alt OK. Lenke til kildene er godt synlig. Det bør utformes et skjema med avhuking for vanlig KI-bruk som disposjon, argumentasjon, finne kilder og formatere referanser, illustrasjon, tekstrevisjon, oversetting og en knapp for [ALT]. Da må vel pedanten føle at Dovre ikke faller?
Vi må lære studentene god språkføring, skarp analyse og holdbar argumentasjon, ikke regelrytteriet som i dag. Reglementsfikseringen erstatter tankekraft. Så handler dette ikke om det, man posisjon og makt i utdanningssystemet. Hvordan skulle det gå hvis man ikke fulgte APA 7 referansestil med hengende innrykk? Vi snakker ikke om forskningsfronten her (hvem gjør egentlig det?), men gjenbruksstasjonen.
KI-selskapet Epoch.AI har beregnet hvor mye av den samfunnsmessige tekst-produksjonen som blir representert i nevrale nettverk [HTML]. Der gis det et anslag om at alt som skrives på nett vil ligge til grunn for KI-drevet omformulering en gang mellom 2027 og 2033. 80% paritet er anslått å inntreffe i den nedre enden av dette spennet.
Det gir uendelig registrering av uttrykk og formuleringer. De kan hentes uten å være ordrett slik vi vanligvis snakker. Det er altså et speil av hvordan vi kollektivt formulerer oss i skrift, tale og illustrasjon. Legg til algoritmer, noter, formler osv. De nye tekstene gjenspeiler assosiasjonsnettverket mellom mikro-uttrykk.
KI-maskinene formulerer “seg” slik “flyvemaskinene flyr” annerledes enn fuglene.
Konsekvenser?
Dagens teksting- og siterings-vaner er utviklet for en annen tid med få akademikere. Hvert fagfelt opererte med sine store navn og sin finslepne fagterminologi. Man viste til disse faglige autoriteter og beviste derved den egne kompetanse.
Genivieve Creedon skriver i What the right’s ‘plagiarism war’ really tells us about academic writing i Times Higher Education 07.11.24 [HTML]:
Forbindelsen mellom metode og kildebruk fortjener nærmere undersøkelse. Før det 21. århundre tok forskere notater på papir, der de oppsummerte eller parafraserte mens de leste. Noen få gjør kanskje fortsatt det, men de fleste tar nå notater ved å kopiere og lime inn relevant informasjon og utdrag fra artikler og bøker – enten direkte inn i teksten de jobber med, eller inn i et annet dokument eller et referanseprogram. Det er her problemene begynner.
«Klipp-og-lim» gjør det effektivt å ta notater, men det gjør oss også sårbare: det er lett å glemme å inkludere kilden til et kopiert utdrag, eller bli distrahert og miste oversikten over hvor den innlimte ideen kom fra, om et utdrag allerede er parafrasert eller ikke, og så videre. (Hvor mange vinduer/artikler har du åpne samtidig?) Og hvis alt du gjør er å bytte ut noen få ord for å «parafrasere», er det fortsatt plagiat, selv med en kildehenvisning.
Det kunne kanskje bli vel mye sitering. Mang en semester- eller master-oppgave inngår i den uendelige repetisjon om “kunnskapsstatus” på ethvert område. Forfatteren tror da at hun er individuert. Men denne øvelsen er langt på vei automatisert gjennom de store faglitterære databasene. OpenAI har f.eks. laget en studentveileder for å skrive med ChatGPT.
Den understreker behovet for nøyaktig siteringspraksis:
KI er svært dyktig til å automatisere kjedelige og tidkrevende oppgaver som å formatere referanser. Husk bare å kontrollere alle kildedetaljer mot originalmaterialet for å sikre nøyaktighet. Ved å ta seg av rutinearbeidet kan ChatGPT frigjøre deg til å fokusere på den morsomme delen: å være kreativ, utvikle originale ideer og formulere et uomtvistelig argument. (Oversatt av ChatGPT. )
I dette sitatet sies det ikke noe om hvordan referansene ble funnet, men “alle vet” at KI scorer bra der også, – med noe oppfinnsomhet. Derfor behovet for kontroll. Det siste kan selvsagt også langt på vei digitaliseres.
Google supplerer den interaktive notatboka med en online lærerassistent. Den er ikke lansert i Norge ennå, men en interessant test illustrerer at den gjør det bedre som allsidig læringsressurs enn tilsvarende fra OpenAI.
Dette peker på en omkalfatring av undervisning, lærerrolle, skriftliggjøring, eksamen og siteringsteknikk. De rituelle siteringskravene blir undergravd slik at vi får en ny “jukseindustri”. Det amerikanske selskapet Chegg for studiehjelp har f.eks. pendlet over grensen for det lovlige i mange år. Det fikk et oppsving under pandemien. Nå er det nær konkurs pga generativ KI.
Det er spørsmål om styringsgrad i undervisning og om nytalen for pensum, – læringsutbyttebsekrivelse m/leseliste – som må ettergås. Det bør skje “kritisk” som jo er et akademisk ideal. Men først og fremst handler det om hvordan evaluering styrer opplæring og studieinnsats. Her trengs eksperimentelt utviklingsarbeid.
Som Georg Johannesen skal ha ment:
All tekst er sitater, alle mennesker er diktere.
Dette bør få håndfaste pedagogiske og didaktiske konsekvenser. Framfor at underviser forer studentene med konsentrat av pensum som de pliktskyldigst gjentar i sine oppgaver med korrekt bruk av sitat, bør de lære å bruke både generativ KI og andre kilder. Lærer må være deres kritiker, analytiker og veileder. Ordnung musss sein, men av et annet slag. Da må også eksamensordningene opp til revisjon.
