Riksrevisjonens rapport fra juni 2023 peker på klare svakheter i undervisningstilbudet i høyere utdanning. Det får karakteren “Ikke tilfredsstillende”, men det er heldigvis svakere en (sterkt) kritikkverdig.
Problemet synes å ligge på systemnivå. Institusjonene overlater til den enkelte underviser og ikke spesielt maktfulle sentre og “andre enheter” å gjøre noe med det. De såkalte kvalitetssikringssystemene er rutinemessige rapporter og ritualer som de færreste tar på alvor.
Ordningen med merittert underviser er mer opptatt av klassiske akademiske dyder som det lærde og reflekterte i et Scholarship of Teaching framfor å utvikle nye løsninger for omfattende endringsarbeid. Det pusses og flikkes på begreper og definisjoner.
Akademiske ledere tar opp problemet, men med innestemme. I Khrono har f.eks. UiO-rektor Svein Stølen en velplassert kommentar i sine minneord om Olav Thon 17.11.24 , som i større grad en UH-lederne prøvde å sette undervisningskvalitet på dagsordenen. Leder for digitaliseringssenteret LINK, professor Christine Frølich, har en god, men generell ytring samme sted dagen før. Andre ledere snakker om å prioritere utdanning jamen, nei – altså, vi prioriterer forskning, men vi prioriterer også utdanning…
Det gjenspeiler disputter vi kjenner fra årtier i høyere utdanning. Men det har kommet inn en ny tone. Det skyldes at forskningspublisering er tatt ut av bevilgningsindeksen. Utdanning i form av studiepoeng og avlagte grader består. Vil du ikke, så skal du.
Kryss-susidiering av forskningen fra inntektene fra de store studentkullene på bachelor-nivå har alltid vært der, men nå blir det tydeligere. Dersom universitetene ikke rekrutterer nok studenter, vil alle blø.
De mørke skyene over dette er mindre ungdomskull og konkurransen fra fagutdanningene med sine kortere utdanninger og bedre lønn. Fagarbeidere tjener mer enn ferdige bachelorstudenter og på linje med master.
Det er i lys av dette vi også må tolke tautrekkingen omkring de nye kriteriene for tilsetting og opprykk i akademia. Skal Dosentstigen bygge på eksperimentelt utviklingsarbeid, som er tiltak på systemnivå for praktisk innovasjon i utdanningene? Eller skal det bli nogo attåt i professorstigen, som kan løftes på store tilstelninger og få priser, men ellers forblir en privatsak for den enkelte foreleser innad i auditoriet?
Felles LMS er administrativt styrt og svekker undervisernes ansvar og engasjement. Men et felles løft for undervisningskvalitet vil nødvendigvis ha et klart digitalt element. Da må underviserne selv på banen med å utvikle, tilpasse og balansere løsningene.