Det gjøres nå mange internasjonale eksperimenter med interaktive læreverk og læringsmiljøer der studente selv kan bestille KI-genererte forklaringer, forelesninger, oppgaver og evaluering av egne bidrag.
Godt eksempel på omgjøring av tradisjonell lærebok til interaktivt læreverk.
- I første omgang gjelder det tekst- og tall-arbeid i multimodale formater. Det omfatter alfanumerisk skrift, preskriptiv tekst/dataprogramner, stillbilder, audio og video.
- På lang sikt vil det trolig også gjelde å operere i firedimensjonale miljøer der vi har tre akser for rom og en for tid. Det kan skje fysisk eller virtuelt eller i kombinasjon.
Spørsmålet vil derfor etter hvert reises med større tyngde om undervisere må delta i dette eller om de har (akademisk) frihet til å la være.
Her er noen allmenne betraktninger om dette. Et annet stridspunkt er bruks- og eiendomsrett til det digitale faginnhold som underviser utvikler i forbindelse med jobben.
Metodefrihet i undervisningen er underviserens rett til å velge hvilke metoder, verktøy og tilnærminger de bruker for å nå læringsmålene som er satt i studieplanen. Metodefrihet bygger på tillit til lærerens faglige og pedagogiske kompetanse. Men det gjelder ikke vilkårsløst. Valgene skal være faglig og pedagogisk forsvarlige og innenfor rammene av studieplan og institusjonens retningslinjer.
Er det da underviseren eller noen andre som avgjør hva som er forsvarlig? Hvem bestemmer retningslinjene?
Universitets- og høyskoleloven
Mens loven eksplisitt nevner metodefrihet i forskning, er dette svakere formulert om undervisning. Loven fastslår imidlertid at universiteter og høyskoler ikke kan gis instrukser ovenfra og utenfra om innholdet i undervisningen. Underviserne har også
et selvstendig faglig ansvar for innholdet og organiseringen av undervisningen innenfor rammene som er satt av institusjonen eller loven.
I § 1-1 Formålet med universiteter og høyskoler heter det at universiteter og høyskoler har som formål å ..
formidle kunnskap om virksomheten og utbre forståese for prinsippet om akademisk frihet og bruk av vitenskapelige og kunstneriske metoder og resultater, både i undervisningen av studenter, i egen virksomhet for øvrig og i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.
- Dette er jo en lett kryptisk formulering, – sikkert som følge av et politisk kompromiss. Man skal altså utbre forståelse for et prinsipp. Betyr det at man også må følge prinsippet? Hvis man var enige om det siste, ville det nok vært formulert slik.
- Finnes det andre konkurrerende prinsipper for eksempel av budsjettmessig karakter som også skal “forstås” og følges?
I § 2-2 om akademisk frihet og ansvar heter det at
Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet og dem som utøver den. Institusjonene skal sikre at undervisning .. holder et høyt faglig nivå og utøves i samsvar med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.
Underviserne har ellers rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor de rammene som er fastsatt i eller med hjemmel i lov. De kan ikke gis pålegg om innholdet i undervisningen.
Generelt kan vi si at frihetene gir rom for institusjonell og individuell tilpasning og kreativitet i undervisningen. Det kan gi større motivasjon og variasjon. Men det kan også føre til ulik kvalitet der lærere mangler tilstrekkelig kompetanse. Økonomien kan bli skadelidende ved bruk av ineffektive eller uegnete metoder. Det kan skjerpes av at studenttall og gjennomstrømming nå betyr relativt mer. Vi står igjen med to føringer:
- Ja, det er absolutt frihet når det gjelder undervisningens faglige innhold.
- MEN friheten er avgrenset når det gjelder undervisningens former der det må balanseres mellom underviserens egne faglige ansvar for god undervisning og de rammer av for eksempel økonomisk, teknologisk og organisatorisk karakter som institusjonens ledelse setter opp.
Det er som om statsmakten er i det godlynte hjørnet og sier: La nå lærerne holde på. Det gir absolutt gevinster og de blir ikke så sinte. Men riset står bak speilet.
Det er den siste beskrankningen som nå kan bli tydeligere ettersom en større andel av de offentlige budsjettene settes av til mulig krise og mulig krig, mens kunnskapsteknologiene fortsetter en rask utvikling. Under slike betingelser vil fagsiden i akademia gjøre klokt i å utvikle sitt eget kompetansegrunnlsg og søke samarbeid med andre. Eksperimentelt utviklingsarbeid vil være en nøkkelfaktor som med fordel kan knyttes til karriereutvikling i dosenstigen.