Sitt stille i båten. Kanskje det går over?
Dette har nok vært mantra for en og annen av akademikerne i Norge. Men det gjør ikke det. Går over…
På årets andre dag har både Aftenposten og Khrono oppslag om generativ kunstig intelligens. Spørsmålet har mange aspekter. I et tilsvar til Elin Ørjasæter i Khrono 30.12.24 skriver professor Jill Walker Retteberg
Å laste opp spesifikke tekster til en språkmodell er noe vi helt sikkert kommer til å bruke i vår sektor – Jeg er spent på om de norske systemene .. vil lykkes bedre i å sikre norsk kontekst for kildene. Der sliter Google. Jeg er også litt bekymret for at vi vil begynne å skrive «for KI» – altså at den tenkte leser ikke lenger (bare? primært?) er et menneske men en KI. .. Hvis vi kun tester språkmodeller på saklighet og presisjon så mister vi kanskje litterære grep i sakprosaen som gjør tekstene våre rikere og tillater en tenkemåte som er svært menneskelig og nødvendig. Vi tenker ikke bare med logikk, men også med metaforer og fortellinger. Hvordan takler KI det?
Det er et viktig perspektiv.
Vi bør også stille spørsmålet om den informasjonsvitenskapelige behandlingen av skrift med gruppering og matematisk beregning av likhet blir for snever. Det skriftlige er en-dimensjonalt, selv om det kan skape forestillinger i tid og rom, emosjon og motivasjon når vi leser den.
Den kinesisk-amerikanske professoren Fei-Fei Li har vært en nøkkelfigur med ImageNet som ga gjennombrudd for nevrale nettverk. Her er en interessant samtale der hun og en av hennes dyktige studenter snakker om intelligens slik den er utviklet for en tilværelse i fire dimensjoner, – tid og rom. Hennes forskning er rettet inn på å etterligne det maskinelt.