Det blåser fra alle kanter i akademia. For mange, som OsloMets rektor Christen Krogh og seniorrådgiver Morten Irgens i Khrono 17.01.25, handler det derfor nå om å forsvare den akademiske institusjon. Deres sterkt lyriske innlegg er en fagpolitisk markering for å opprettholde og helst øke Statens bidrag til sektoren. Det er også en nyttig påminning om denne institusjonstypens konstruktive opptreden i krig og krise. Verdt å forsvare!
Men jeg tror de bommer. Jeg minnes 1960- og 70-tallets Up with People-bevegelse som visstnok fortsatt eksisterer. Diskusjonen er heller ikke ny. Et godt eksempel er OECDs Back to the Future of Education fra 2020 med idegrunnlag fra 2001.
De fire scenariene der er satt opp for å drøfte endringskrefter og utviklingslinjer:
- Same Procedure as Last Year .. Fortsette som før med noe sterkere individtilpasset undervisning. Et universitet er et universitet er et ..
- Privatisering. Digitalisering og de økonomiske og politiske føringer bryter opp, forandrer og privatiserer utdanningstilbudene, Jfr. Trumpismens USA.
- Integrerende nettverk. Institusjonene består, men samarbeider tettere med andre og integreres mer i øvrig samfunnsliv. De får mer preg av kunnskapsnav. Er det dit vi nå beveger oss? Det vil i så fall gi et annet inntak til diskusjonene om universitet, høgskole, fagskole, yrkesliv og livslang læring.
- Forvitring. Mange utdanner seg i praksis og gjennom praksis, – i arbeidsliv og samfunnsmessig engasjement. Utdanningsinstitusjonene svinner hen.
OsloMet tar samarbeid på alvor. Med samfunnet. Det kan minne om Avd. for lærerutdanning samme sted som selverklært drev sin virksomhet i samarbeid med moderinstitusjonen. Det er jo fint. (Fra OsloMets egenomtale.)
Diskusjonene bør gå dypere og mer samfunnsvitenskapelig, men også mer kunnskapsteoretisk til verks. Og helst uten naivistisk retorikk. Vi kan for eksempel gå 20 år tilbake i tida til rundt den store bli-universitetsbevegelsen som blant annet preget Høgskolen i Oslo. Denne skolen ble i stort tempo til Høgskolen i Oslo og Akershus som så ble OsloMet – Storbyuniversitetet. Men de underliggende institusjonelle spenningene er fortsatt definerende. Et eksempel er utviklinga av det onde tunger kalte HiO-sætra i form av OsloMet sin kommende(?) avlegger på Lillestrøm. En annen er spenningen mellom disiplinfag og de store profesjonsfagene. En tredje mellom en (filosofisk) idealistisk kunnskapsteori og den pragmatiske orientering mot utøvelse og erfaring, – dvs. fenomenologi som erkjennelsespremiss.
I den rådende kultur dengang het det at flest mulig universiteter var et selvsagt gode. I hvert fall vårt. Dampveivalsen kjørte over de fornuftige innvendinger. De siste representerte sjelden motstand mot forskningsutvikling og kvalitetsarbeid, ei heller kategoriseringsstrevet. De var heller rettet mot ensidigheten, stresset og frelsesretorikken: Gå på to bein!
Så en gjør best i å la de enkle svarene fare. Viktigere og vanskeligere er å bryte ut av de etablerte spor som har ført til disse problemene. Det er grunntrekkene i den akademiske institusjonen som er i støpeskjeen. En finner ikke løsningene i hvordan det hele var pre 1980.
Mange tilbyr nå KI-kurs og nettet flyter over. Dosentforeningen i Norge har invitert til en variant som støtter arbeidet med søknad og dokumentasjon opp mot villnisset av kriterier. Den tar opp det eksperimentelle utviklingsarbeidet for mer praksisnære og kunnskapsintensive måter å lære på. Det må trykk på F&U i motsetning til dagens FoU=F.
Næringslivet arbeider strategisk med utdanningsspørsmål.
Flere Khrono-innlegg til forsvar av dagens(?) universitetsmodell. Redaktør Tove Lie har skråblikk på akademikere som vil holde på med sitt uten innblanding utenfra og ovenfra. Men man er kommet i klem, – ikke bare i Norge.
70:20:10-modellen er en interessant, men ideologisk preget modell. Den ble utviklet på 1980-tallet av tre forskere og forfattere ved Center for Creative Leadership, en ideell utdanningsinstitusjon i Greensboro, North Carolina. De tre, Morgan McCall, Michael M. Lombardo og Robert A. Eichinger, undersøkte erfaringene til suksessfulle ledere. [HTML].
- De argumenterer for at erfaringsbasert læring gir rundt 70% av faktisk læring. Den bidrar til jobbspesifikke ferdigheter, beslutningsevne og problemløsnings-teknikk. Videre gir den en arena for samhandling (se neste punkt) med andre sentrale aktører, som veiledere og mentorer.
- Å lære i fellesskap utgjør 20 %. Det understreker betydningen av sosialt samspill for profesjonell utvikling. Dette inkluderer aktiviteter som coaching, mentoring, samarbeidsprosjekter og dialoger mellom kollegaer. De primære fordelene ved denne læringsmetoden er tilgangen til konstruktiv tilbakemelding og motiverende støtte. Den umiddelbare tilbakemeldinga i praktisk situasjon gir mulighet for sanntidsjustering og å lære av feil.
- I motsetning til det tradisjonelle akademiske tenkesett, hevder modellen at kun 10 % av profesjonell utvikling ideelt sett bør komme fra formelle utdanningsplattformer, som tradisjonelle kurs eller instruksjonsbaserte opplæring.
Fordelingen 7:2:1 er et retorisk grep, men å understreke betydningen av å-lære-av-erfaring er ikke det. Den forskningsbaserte undervisning mister derimot mer av sin forklaringskraft. Forskningsvolumet har gått opp og produktiviten ned. Skolastikken sliter på øyne og ører.
Her er ikke minst de siste års utvikling av generativ kunstig intelligens en tungtvirkende faktor. Den fører til at den relative verdien av forskningsartikkelen synker, mens den relative verdien av kompleks operativ ferdighet er på opptur.
Hvilket universitet kan vi forsvare? Anno 1980 eller 2030?
( Dette er ikke et argument mot teori og sannhetssøken 😉 )