En spørreundersøkelse (fra Pure Spectrum og gjengitt i Best Colleges) fra mars 2023 hadde et utvalg på 1.000 amerikanske studenter fra campusbasert, nettbasert eller hybridprogram for bachelor- eller mastergrad. Den viser at det allerede for to år siden var mange som brukte generativ KI. Det var svært rask utbredelse fra da ChatGPT ble lansert 4 måneder tidligere.
2 av 3 regnet da med at bruk av KI-verktøy som ChatGPT blir den nye normalen. 97% brukte KI i større eller mindre grad. I 2025 må vi regne med at de fleste studenter bruker dette til å produsere tekst og – etterhvert – gjøre statistiske beregninger der det er påkrevd.
Spiker i kista for Dosentstigen?
Her brukes dette som advarsel mot tilløpene til omkamp og omtolkning av nye kriterier for opprykk i Dosentstigen. KI forandrer spillet.
Den gamle forskriften, som har en overgangsperiode fram til 01.08.2025, ble de siste 20 år fortolket og feiltolket som en B-kategori av Ph.D.-kravet. Dosentstigen skulle ikke bidra til ytterlig akademisering av UH-sektoren, men det var dette som skjedde. Opprykkskriteriene ble til krav om akademiske artikler samt egenframstilling og tolkning av egen og lokal pedagogisk praksis. Det siste fanges nå opp av ordningen merittert underviser.
Man kan knapt si at dette var vellykket. Professorstigen omfatter rundt 10.000 tilsatte. Det er 8 kolleger der for hver enkelt i dosentstigen. Det er en dosent pr 25 professorer. Hvordan man enn vender på dette, – dosentløpet forble en B-kategori der mange nå går mot pensjonsalder. De yngre tar Ph.D.
Nye kriterier.
De to stigene har nå formelt fått hvert sitt tydelige terskelkrav innen et bredere FoU-begrep:
- Professorstigen krever høyt/høyeste nivå av forskningsbidrag.
- Dosentstigen krever høyt/høyeste nivå av utviklingsbidrag.
I tillegg:
- Merittert underviser krever ekstraordinært undervisningsbidrag.
Det utvikles her en praksis der yngre akademikere altså tar sin doktorgrad og blir førsteamanuensis, utvikler undervisning for å meritteres og så søker personlig opprykk til professor. Her er det liten plass for utviklingsarbeidet som høyere utdanning har så stort behov for.
Det finnes tillike et standpunkt at opprykk i dosentstigen skal baseres på søkerens egenvurdering av eget undervisningssyn og øvrige arbeid, som så lett blir vulgarisering av Donald Schöns begrep om reflekterende praktiker. Utviklingsarbeid sees som en type bidrag blant så mange. Det stilles ikke krav om nødvendig ekstern vurdering ut over kommisjon, eller etterprøvbar empiri som demonstrerer kvalitet og gjennomslag (impact). Da svinner den vitenskapelige karakteren. Det blir ingen tydelig distinksjon mellom dyp kunnskap, vanetenkning og synsing. Her oppstår også et sammenfall med merittert underviser, – i særlig grad når kravene til meritter i praksis gjøres identiske med pedagogisk krav i dosentstigen. Dette blir som tidligere praksis der man fikk opprykk til førstelektor på veien til førsteamanuensis eller et feilet doktorgradsforsøk ga grunnlag for førstelektoropprykk. Det logisk holdbare er
Enten å stille krav om å være merittert før man kan få opprykk – i begge stigene.- Eller fjerne sammenfall mellom kriteriene til merittering og opprykk i begge stigene.
- Eller avvikle ordningen merittert underviser.
Problemet her er den særegne ordningen basert på reflektert undervisningspraksis som også er kvalifiseringskrav i de to stigene, eller den ene.
KI tar livet av egenvurderingene.
Vi må ta for gitt at mange sjangre nå helt eller delvis utvikles fra ledetekster (prompts) med tilbakemelding (completion) fra generativ KI. En søknad om opprykk i dosentstigen kan da produseres ved å fore KI-maskinen med en detaljert CV, kriterier, UHR-veileder, noen stikkord om eget læringssyn sammen med noen referanseartikkelen samt ledeteksten:
- Skriv et personlig profileringsdokument og en kort søknad basert på min CV, mine pedagogisk selvreflekterende stikkord, kriterier og UHR sin veiledning. Legg vekt på faktorene X, Y og Z… og foreta en kritisk drøfting av disse bidragenes nytteverdi.
Alt avgjøres av ordene, ikke praktisk gjennomføring.
Teksten vil ikke gjenspeile om det her er levert vesentlige faglige bidrag eller de formalistiske sjangerøvelser som trykkes i flommen av tidsskrifter eller framføres på en av de mange konferanser. Når eventuelle utviklingsarbeider ikke belegges med empiri fra andre kilder enn søkerens egenvurderinger, kan de like gjerne være KI-genererte intensjoner og planer om å gjøre noe som faktisk overskridende og krevende bidrag.
Under slike vilkår vil det utvikles strategisk posisjonering der opprykk ender opp i retoriske spill. Siden professorstigen krever fagfellevurdering og i prinsippet refererer seg til en (antatt) “forskningsfront”, vil den ha sterkere objektiviserende elementer. Dosentopprykket blir for dem med lite i sekken som er gode søknadsskrivere med KI-støtte.
Vi kan illustrere dagens tendens med to alternative forløp samt ordningen med merittert underviser. Vi må nå unngå at man får dobbelt uttelling for reflektert undervisningspraksis. Dersom det ikke er disjunkte krav til professor- og dosentstigene, bør de slås sammen. Dosentstigen kan også blir offer for en styrt avvikling, f.eks. strupe ressursene. Det er kanskje mer sannsynlig at den forblir en B-kategori og så dør sakte ut. Fagskolene, som nå vil utvikle studier på bachelor- og master-nivå, kan ha et visst behov for førstelektorer og dosenter.
