I arbeidet med å realisere nye opprykkskriterier i dosentstigen og utvikle veiledning for dette er det trolig to nøkkelspørsmål:
- Må kvalifiseringen hvile på terskelkrav som ikke sammenfaller med professorstigen? Dette må altså være særegent og disjunkt.
- Skal denne kvalifiseringen være vitenskapelig?
Dette koker ofte ned til presiseringen av FoU der professorstigen er særegent basert på forskning (F) og dosentstigen er like særegent basert på utviklingsarbeid (U). Andre kvaliteter og arbeidsområder kan være relevante i den ene eller begge stiger, men de kommer i tillegg.
Abduksjon
Her tar vi opp det som kan regnes som et premiss for induktive-deduktive metoder. Det gjelder det abduktive. Abduksjon er en intellektuelt kreativ og praksisnær – empirisk – forutsetning for logisk induksjon og deduksjon. Det er en logisk struktur – en syllogisme – som bidrar til utviklingsarbeidets vitenskapelige karakter. Her er et praktisk eksempel som er hentet fra metodedelen i KI-kurset arKItektur 2 (under utvikling):
Det konkrete utgangspunktet er altså ..
- Et antall på ca 250 kvalitetssikrede småkurs i helsefaglige emner fra Helse Sør-Øst (https://kurskatalog.helse-sorost.no/katalog).
En ledetekst (prompt) for å bygge sammen et antall slike småkurs til et delemne som helsefagstudenter så kan arbeide med i løpet av en av sine praksisperioder. Se [Eksempel, delemner] nedenfor.- En gruppeoppgave der helsefagstudente selv utvikler og utdyper delemner som de introduserer for sine medstudenter og med punktene over som inspirasjon.
- Dette gjennomføres og evalueres for minst ett studentkull.
Om forsøket ble vellykket (P), kunne da en abduktivt påstand (A) være:
Gitt tilgang til kvalitetssikrede småkurs og moduler vil studenter med fordel og læringsgevinst kunne bruke KI til selv å bygge opp faglige delemner på mange emneområder og for flere bruksmåter.
Kanskje man la det til grunn for et større anlagt utviklingsarbeide innen flere typer studier og praksisordninger? En viktig premiss er da tilgang på kvalitetssikrede småkurs/ moduler. Et utviklingstiltak for å realisere sammenhengen A ⇒ P’ kunne være å utvikle og/eller samle flere slike.
Mer formelt ..
Abduksjon er en vanlig logisk struktur i eksperimentelt utviklingsarbeid.
- Store norske leksikon
- Wikipedia [ Norsk | English ]
Logisk abduksjon er altså en resonneringsform som søker etter den mest sannsynlige forklaringen på et gitt sett av observasjoner eller fakta. Abduksjon er særlig nyttig i hypotesegenerering og problemløsing hvor det ikke nødvendigvis finnes en klar, lineær vei fra premisser til konklusjon.
- I deduktiv resonnering – hvis alle premissene er sanne og resonnementet er gyldig – må konklusjonen nødvendigvis være sann.
- I induktiv resonnering generaliserer vi fra flere spesifikke tilfeller til en generell regel, med en viss grad av sannsynlighet.
- Abduksjon skiller seg fra disse ved at den starter med ett tilfelle og ser etter den mest sannsynlige forklaringen eller hypotesen som kan gjøre observasjonene av det forståelige.
Abduktiv resonnering kan skjematisk fremstilles slik:
-
- Vi observerer et fenomen P.
- Hvis antakelse A er sann, så ville P være en naturlig konsekvens (A ⇒ P)
- Derfor er det rimelig (men ikke sikkert) å anta A kan være sant.
Det er viktig å merke seg at abduksjon ikke garanterer sannheten av den hypotesen som foreslås. Den peker bare ut den som er mest sannsynlig eller forklaringsdyktig gitt tilgjengelig empiri. Abduktiv resonnement er derfor grunnleggende for vitenskapelig forskning, hvor vi konstruerer hypoteser for å forklare observerte data og deretter tester disse hypotesene gjennom mer kontrollerte eksperimenter og tolkningsmodeller.
Abduksjon spiller også en viktig rolle i hverdagslig problemløsning, diagnostikk (f.eks. i medisin eller teknisk feilsøking), og i kunstig intelligens, spesielt innen områder som mønsterkjenning og maskinlæring, hvor systemet må identifisere den mest sannsynlige forklaringen bak tilgjengelige data eller observasjoner.
Den amerikanske filosofen Charles Sanders Peirce er en sentral skikkelse i utviklingen av teorien om abduktiv resonnering. Peirce betraktet abduksjon som metoden for å introdusere ny kunnskap. Deduksjon introduserer ikke noe nytt utover det som allerede er inneholdt i premissene og induksjon generaliserer fra eksisterende observasjoner. Abduksjon er åpnende både når det gjelder empiri og mulig årsaksforklaring.
Den er rettet mot en arbeidsmåte der man skaffer seg nye erfaringer som også søker sitt begrep.