Gi en teoretisk forklaring med praktiske eksempler på hvordan en akademisk utdanning kan oppdage nye behov for revisjon av studieprogrammer og etter- og videreutdanninger ved å følge opp studentene tetter i praksisperioder og når de begynner i jobb etter studiene.
Når akademiske utdanningsløp skal forbli relevante og virkningsfulle i møte med raskt skiftende krav i arbeidslivet, er det avgjørende at institusjonene utvikler systematiske metoder for å fange opp praksisnære erfaringer fra studentene. Dette kan danne grunnlag for kontinuerlig revisjon og utvikling av både studieprogrammer og etter- og videreutdanningstilbud. Teoretisk sett kan denne tilnærmingen forankres i praksisfeltets epistemologi (Schön, 1983), som betoner refleksjon-i-handling og læring gjennom deltakelse i virkelige situasjoner.
Teoretisk rammeverk
Innenfor designbasert utdanningsforskning (DBR) og situert læringsteori (Lave & Wenger, 1991), forstås kunnskapsutvikling som en prosess som skjer i konkrete sosiale praksiser. For å styrke utdanningens relevans, må institusjoner derfor følge med på hvordan studenter møter og håndterer profesjonelle utfordringer, både i praksisperioder og i overgangen til arbeidslivet.
Erfaringsbasert evaluering blir her en sentral metode. Ved å samle inn studentenes refleksjoner, observasjoner fra praksisveiledere, og arbeidsgiveres vurderinger, kan man identifisere gap mellom utdanningens innhold og yrkesfeltets behov. Det muliggjør en form for feedback loop der undervisningsinnholdet kontinuerlig oppdateres i takt med samfunns- og bransjeutvikling.
Praktiske eksempler
- Refleksjonsnotater fra praksis: Studenter i helse- og sosialfag kan levere digitale refleksjonsnotater ukentlig under praksis. Disse analyseres kvalitativt for å identifisere tilbakevendende utfordringer, for eksempel manglende forberedelse på digitale verktøy i helsetjenesten.
- Praksisveilederes tilbakemeldinger: Veiledere rapporterer om hvilke ferdigheter studentene behersker godt, og hvilke som krever forbedring. Dette kan avdekke behov for å styrke trening i tverrfaglig samarbeid, konflikthåndtering eller praktiske prosedyrer.
- Oppfølgingssamtaler etter endt utdanning: Institusjonen gjennomfører strukturerte intervjuer eller spørreundersøkelser med nyutdannede etter 3–6 måneder i jobb. Disse samtalene kan vise at tidligere studenter føler seg svakt rustet til for eksempel dokumentasjonsarbeid eller saksbehandling.
- Alumninettverk og arbeidslivsråd: Et aktivt alumninettverk og faglige råd med representanter fra arbeidslivet kan regelmessig vurdere om utdanningen speiler sektorens kompetansekrav. Disse rådene kan identifisere behov for etterutdanninger innen nye fagfelt (f.eks. KI-etikk, bærekraftig innovasjon).
Implikasjoner for studie- og etterutdanning
Resultatene fra slik praksisnær og etterfølgende oppfølging bør integreres i strategiske prosesser for programrevisjon. For eksempel kan moduler i profesjonsetikk, kritisk bruk av teknologi, eller tverrfaglige simuleringsøvelser utvikles som respons på signaler fra praksisfeltet. Samtidig kan det utvikles fleksible etter- og videreutdanningstilbud for tidligere kandidater, med mål om livslang læring i en sektor preget av endring.
Ved å forankre revisjonsprosesser i virkelige erfaringer og dialoger mellom utdanning og praksisfelt, kan akademiske institusjoner bidra til mer relevante, tilpasningsdyktige og profesjonsnære utdanninger. Tett oppfølging av studenters praksiserfaringer og yrkesstart gir innsikt i hvor utdanning lykkes – og hvor den må justeres.