En KI-agent (kunstig intelligens-agent) er et datasystem som kan registrere omgivelse, analysere informasjon og utføre handlinger for å oppnå bestemte mål. Agenten kan være helt programvarebasert, for eksempel en chatbot eller et beslutningsstøttesystem, eller være integrert i fysiske enheter, som roboter eller selvkjørende biler.
Det som kjennetegner en KI-agent, er evnen til å handle autonomt, det vil si at den kan ta beslutninger og lære av erfaring uten kontinuerlig menneskelig innblanding. Enkle KI-agenter følger forhåndsdefinerte regler, mens mer avanserte bruker maskinlæring og nevrale nettverk for å tilpasse seg nye situasjoner og forbedre seg over tid.
A2A er en åpen protokoll som tilbyr en standardisert måte for KI-agenter å samarbeide på, uavhengig av underliggende rammeverk eller leverandør. Det følgende er oversatt og bearbeidet fra omtalen av en ny A2A-protokoll fra Google:
Under utviklingen av protokollen sier Google at man har basert seg på fem prinsipper:
- Støtte agentisk kapasitet: A2A legger vekt på å gjøre det mulig for agenter å samarbeide i naturlig, ustrukturert form – selv når de ikke deler minne, verktøy eller kontekst. Det legges til rette for ekte multiagent-scenarioer uten å begrense agenten til å være et «verktøy».
- Standarder: Protokollen er bygget på populære og utbredte standarder som HTTP, SSE og JSON-RPC, noe som gjør den enklere å integrere med eksisterende IT-systemer virksomheter allerede bruker.
- Sikkerhet: A2A er designet for å støtte autentisering og autorisering på virksomhetsnivå, med tilsvarende sikkerhetsnivå som OpenAPI sine autentiseringsmetoder.
- Støtte for langvarige oppgaver: A2A er bygget slik at den er fleksibel og støtter alt fra raske oppgaver til dyptgående forskning som kan ta timer eller til og med dager, med mennesker involvert. Gjennom hele prosessen kan A2A tilby sanntidsoppdateringer, varsler og tilbakemeldinger.
- Mutilmodalt: Den agentiske verden er ikke begrenset til bare tekst, og derfor er A2A utviklet for å støtte ulike modaliteter, inkludert lyd- og videostrømming.
Disse prinsippene kan gjøre A2A egnet for digitalt samarbeid, hvor autonome agenter vil arbeide i komplekse og varierte miljøer, – ofte i samspill med mennesker og andre systemer. A2A er ikke bare en teknologisk plattform, men en arkitektur for distribuerte, intelligente systemer som prioriterer fleksibilitet, interoperabilitet og sikkerhet. Den agentiske tilnærmingen står i kontrast til mer monolittisk systemdesign. Det åpner for nye former for dynamisk koordinering på tvers av organisasjoner og teknologiske grenser. I høyere utdanning vil dette ventelig skape nye typer samspill mellom faglig og administrativ side, – mellom operasjonell organisering av utdanning, kognitiv tekstliggjøring og handlingsrettet utførelse i arbeidslivet.
Ettersom flere institusjoner og utviklere implementerer A2A, forventes det at protokollen vil legge grunnlaget for en ny type infrastruktur som kan støtte alt fra enkle automatiseringer til komplekse beslutningsprosesser i nettverk av samarbeidende agenter.
Dette får stor, om enn langsiktig, konsekvens for organisering og drift av høyere utdanning. Det blir også interessant å følge med på hva andre aktører i Kina og Europa vil gjøre med dette påfølgende trinn i KI-utviklinga.
KI-suverenitet og autonome agenter
USAs globale fortrinn har lenge hvilt på fire søyler:
- verdensledende universiteter
- rekruttere talenter globalt
- respektert rettssystem
- sterke offentlige institusjoner
USA ser samtidig ut til å miste sin globale lederposisjon. Tidligere allianser svekkes. Tilliten til amerikansk kunnskapspolitikk forvitrer under den anti-intellektuelle Trump-administrasjonen.
I Europa og andre verdensdeler vokser det her fram en ny prioritet: KI-suverenitet. Myndigheter og institusjoner erkjenner at kritisk infrastruktur – særlig kunstig intelligens – ikke kan være avhengig av amerikanske teknologigiganter. Dette gjelder også skyløsninger, datalagring og beregningsinfrastruktur.
Fokus på digital suverenitet og innovasjonskapasitet i hele verden utenfor USA, kan bidra til åpne standarder som støtter teknologisk uavhengighet i Europa og andre regioner. Den fremvoksende infrastrukturpolitikken for kunstig intelligens krever ikke bare kapasitet og investering, men også felles prinsipper for samarbeid og kontroll.