Personlig ytring (HH)
UHR arbeider med en ny veileder for tilsetting eller opprykk til førstelektor og dosent. “Nyere” diskusjoner rundt dette har stått i 30 år. Det er særlig disse spørsmåla som går igjen:
- Terskelkrav: Skal opprykk i dosentstigen være klart og etterrettelig på nivå med tilsvarende krav i professorstigen, og samtidig være tydelig (“forenklet”) annerledes? Diskusjonen gjelder særlig terskelkrav til ENTEN forskning (operasjonalisert som sett av 3 artikler i godkjent publiseringskanal) ELLER krav til distinkte og eksperimentelle utviklingsarbeider i tråd med Frascati-manualens krav?
- Refleksjonsnotat: Skal dosentstigen i særlig grad bygge på egen undervisningspraksis slik den beskrives av søkeren selv i et personlige refleksjonsnotat om dette?
- 2 framfor 1: Kan man redusere eller fravike terskelkrav (1) med henvisning til (2)?
- Variasjon: Kan omfang og dybde i (1) og (2) fravikes ved stor bredde med varierende omfang av ANDRE aktiviteter som beskrevet i NORCAM?
Jeg mener at den svake posisjon som dosentstigen har fått skyldes manglende svar i samband med
- Bli-universitets-strevet der FoU-ressursene ble ensidig kanalisert til Ph.D.-utdanning.
- Førstelektor som førstestilling for å tilfredsstille formelle krav om dette stillingsnivået, jfr. forrige punkt, med tvilsom og uklar kvalifiseringspraksis og en blanding av (litt) FoU og (litt, men ordrik) personlig pedagogisk refleksjon.
- En sammenblanding av ønsket om varierte praksiser med diffuse kvalifiseringskrav.
Forholdet mellom fast definerte kategorier og variasjon innenfor hver kategori har lang historie i filosofi og vitenskapsteori. Det handler om hvordan vi forstår og organiserer mangfold, og hvilke konsekvenser ulike former for klassifikasjon har for kunnskapsutvikling, praksis og forståelse. Drøftingen kan ta utgangspunkt i en spenning mellom nomotetisk og idiografisk tenkning, mellom essensialisme og konstruktivisme, og mellom regelstyrt orden og kontekstuell sensitivitet.
Å operere med et fast sett klart avgrensede kategorier innebærer en form for essensialistisk tilnærming. Hver kategori defineres ut fra bestemte kjennetegn, og disse anses som nødvendige og tilstrekkelige for medlemskap i kategorien.
- Slik kategorisering gir struktur, forutsigbarhet og mulighet for komparativ analyse. Innen vitenskap gir det grunnlag for standardisering, generalisering og systematisk måling. I praksis kan slike kategorier gi administrative og pedagogiske fordeler: De forenkler beslutninger og gjør kompleksitet håndterbar. Vi trenger en slik avgrensning for å bygge solide og vitenskapelig orienterte karriereveier. Det motvirker forvirring, rot og svak kvalitetsutvikling.
- Samtidig innebærer faste kategorier en risiko for å overse variasjon og mangfold som faktisk eksisterer innenfor det som er klassifisert. Vi trenger også store variasjonsbredder som ivaretar et tydelig skille til professorstigen, når det gjelder type utvikliigsarbeider og type dokumentasjon av dem. Artikler og notater skal da ikke godkjennes som arbeidet.
Dette leder oss over i en alternativt posisjon hvor det legges vekt på variasjon innenfor kategorier. Her ligger det en kontekstuell og ofte fenomenologisk forståelse, der mening og forskjell ikke først og fremst ligger mellom kategorier, men i nyansene innenfor dem. Det er ikke til å komne utenom at kunnskapsteknologi er til stede i kunnskaparbeidets utviklingstiltak i dag. Dette handler ikke om en fasinasjon, men ganske elementær observasjon. Det kan også finnes utviklingsarbeider som i liten grad har en digital dimensjon. Da må man finne områder der man skriver med blyant og papir og sender brev i posten.
Filosofen Ludwig Wittgenstein utfordrer i Philosophical Investigations forestillingen om klart avgrensede kategorier gjennom sitt begrep om «familielikhet». Hva er mest fuglete av ørn, pingvin og struts? Det kan argumenteres for at elementene i en kategori ikke nødvendigvis har ett fellestrekk som alle deler, men snarere et nettverk av overlappende likheter.
En annen viktig teoretisk dimensjon kommer fra vitenskapssosiologien, særlig i arbeidet til Michel Foucault og hans analyser av diskurser og kunnskapsregimer. Faste kategorier er aldri nøytrale. De er bærere av makt og produserer bestemte former for subjektivitet og normalitet. Eller motsatt: Sammenblanding og tvetydighet svekker identitet, kvalitet og utvikling. Å insistere på variasjon innenfor kategorier kan være en motstand mot normative definisjoner og et uttrykk for anerkjennelse av pluralitet og individualitet. Men dette er også en ideologi om at “alt” skal være ubestemt utenfra så “alt” kan defineres (av meg) innafra.
I en praktisk-teoretisk sammenheng – som utdanning, helse eller kunst – vil ofte de fast definerte kategoriene tjene som en nødvendig avklaring. Men det er i evnen til å romme og utforske variasjonen innenfor dem at nyanser, læring og menneskelig innsikt oppstår. Dermed er det ikke et spørsmål om enten-eller, men om balanse:
Den teoretiske utfordringen ligger i å utvikle modeller og språk som både kan kategorisere og anerkjenne det som unndrar seg entydig kategorisering.
Faste kategorier gir rammer og stabilitet, mens intern variasjon gjør at virkelughetens kompleksitet kan ivaretas. Et hovedspørsmål er da: Gir arbeidet håndfaste resultater, eller blir det til at “arbeidet” består av egenomtale og artikler? Dette er hovedspørsmålet, etter mitt syn.
Her må UHR-veiledninga var krystallklar. Men hva slags håndfaste utviklingsarbeider som godtas, kan ha stor variasjonsbredde. Ditto for former og formater for hvordan de dokumenteres.
Til sjuende og sist må de som forsvarer dagens vurderingspraksis i dosentstigen spørre: Har den virkelig vært så vellykka? En ny ordning bør ikke gå ut på å slå sammen Frascati-krav med en NORCAM-lapskaus og betdelig vekt på det personlig refleksjonsnotat (+ eventuelt lettvektige forskningsartikkler som ikke gir Ph.D.)
