Personlig ytring, HH
Det «personlige» refleksjonsnotat er subjektivitet og synsing som masseproduksjon i KI-ens tid. Det er derfor feil å legge vekt på det som dokumentasjon for kvalifisering i dosentstigen.
Slike tekster utgjør et metodologisk og epistemologisk problem. Refleksjonsnotatet tilfredsstiller i for liten grad kravene til etterrettelighet, overføringsverdi eller verifiserbarhet som kreves for å dokumentere eksperimentelt utviklingsarbeid på høyt og høyeste nivå.
Man kan f.eks. skrive om subjektive karakteristika som at jeg som fagperson utforsker, eksperimenterer med, lar meg motivere av og er interessert i. KI kan nå skrive om på en punktvis CV og skisser av pedagogisk engasjement og frasologi til et tilsynelatende respektinngydende profileringsdokument.
Hva med det faktiske arbeidet?
Den vage observatør har gjort lite konkret. Man følger trender, utforsker mulighetene og deltar (.eks. på kurs og seminarer). Resultatet er at de som faktisk gjør godt arbeid ikke blir lagt merke til, mens promotering av påståtte personlige læringshistorier får dominere. Selv når arbeidet har substans, blir det uklart beskrevet.
Svakheten med refleksjonsnotatet er at det opererer innenfor en idiografisk tradisjon, der individuell erfaring og fortolkning er hovedkilden til innsikt. Det står i kontrast til en nomotetisk tilnærming der systematisk, reproduserbart, det håndfast påviselige og fagfellevurderbare resultat står sentralt.
Det personlige refleksjonsnotatet kan dermed vanskelig hevdes å utgjøre noen solid dokumentasjon. Det som legges fram er ikke utviklingsarbeidet, men snarere søkerens egenfortelling og fortolkning av det uten eksplisitt metodisk og empirisk forankring. Dette skaper en situasjon hvor arbeidet og egenbeskrivelser av intensjon, ideal og motstand glir over i hverandre uten klar grense. Det gir glidende overganger. Ved å gi refleksjonsnotatet en sentral posisjon i dokumentasjonen, risikerer man en utvikling der det blir beskrivelsen og selvpresentasjonen – ikke det faglige og utviklingsmessige innholdet – som vurderes. Det fremmer en akademisk praksis der den som formulerer seg best om egne tiltak får best uttelling, uavhengig av tiltakets faktiske virkninger eller dokumenterte effekter. Det gir svak validitet.
Refleksjonsnotatet har begrenset status som kunnskapsbærende sjanger. Det har ingen standard for metode, datagrunnlag og dokumentasjon, og det risikerer å forveksle motivasjon med resultat. Å gjøre dette til det bærende uttrykk, undergraver systematikken i akademiske kvalifikasjonsløp.
Det ligger en ideologisk spenning i denne praksisen: refleksjonsnotatet blir et redskap for å institusjonalisere indre definerte standarder som vanskelig lar seg etterprøve. Dette bryter med akademias meritokratiske ideal om at innsats og resultater skal kunne vurderes ut fra eksternt etterprøvbare kriterier. Det undergraver også arbeidets kollektive dimensjon, der utviklingsarbeid skal komme studentfellesskapet og fagmiljøet til gode – ikke bare bidra til søkerens karriereprogresjon. Vi risikerer å dyrke en selvreferensialitet som svekker vurderingsfellesskapets substansielle dømmekraft.
Når en vurderingskommisjon ikke har tilgang til alternative datakilder eller uavhengig dokumentasjon av utviklingsarbeidet, reduseres vurderingen til et spørsmål om troverdighet og språklig evne, ikke om kunnskapsproduksjon eller praksisforbedring. Et velfundert utviklingsarbeid må dokumenteres på måter som gjør det mulig å vurdere dets virkning, innovasjonsgrad og overførbarhet.
Bidrag i dosentstigen må revideres slik at utviklingsarbeidene selv – ikke fortellingen om dem – utgjør kjernen i vurderingsgrunnlaget. Det innebærer at dokumentasjonsformer som realisert undervisningsdesign, konkrete prototyper, digitalt lærestoff og didaktiske modeller i bruk og andres evalueringer av dette framheves. Refleksjon bør fortsatt inngå, – men som støtte og ikke som hovedgrunnlag. Uten en slik avklaring risikerer dosentstigen å forbli et lavstatus-alibi for uklare praksiser, snarere enn tydelig og krevende karrierevei for eksperimentell utvikling.
Å dokumentere
Et dokument er en symbolsk framstilling som er nedfelt på et medium i minst ett eksemplar som tillater tilegnelse relativt uavhengig av tid og sted. Fokuser på dokumentasjonsformer som på etterprøvbar måte opplyser om ..
- Hvilket problem som det eksperimentelle utviklingsarbeidet skulle løse.
- Kunnskapsgrunnlag med vekt på hvilke løsningsforsøk som allerede var gjennomført, og resulatet av dem.
- Hva søkeren faktisk gjorde, – ikke de subjektive eller programmatiske intensjoner og idealer.
- Hvilke konkrete tiltak og verktøy som ble brukt, – og hvordan.
- Med hvilken effekt.
- Spredning og gjenbruk i andre, distribuerte og større miljøer.
- Hva søkeren lærte, men i særlig grad hva (flere) andre lærte.