I et programmatisk innlegg i Khrono 29.10.23 skriver dosent Jon Arne Løkke, seksjonssjef Håkon Naasen Tandberg, 1. amanuensis Magnar Ødegård og høgskolelektor Aleksanda Sælheim om dialektisk pedagikk:
Da som nå så bør pedagogikken være aktiv, oppdagende og fortolkende, samt anerkjenne at underviseren selv er en del av fenomenet som formidles. I en dialektisk pedagogikk har studentene og underviseren et likeverdig forhold; betegnelsen «likeverdige forhold» kan være roten til viktige analyser og kritiske diskusjoner. Pedagogisk praksis er fundamentert i en felles sammenbindende sak. Motsatsen er en teknisk pedagogikk hvor det ikke er et likeverdig forhold mellom underviser og student, og hvor formålet er å oppnå noe utenfor selve undervisningen — eksempelvis tilpasse seg det eksisterende samfunnet og yrkeslivet som i den moderne diskusjonen om økt arbeidsrelevans i høyere utdanning (eksempelvis Utdanning for omstilling — Økt arbeidsrelevans i høyere utdanning, Meld. St. 16 2020-2021.)
Et slikt perspektiv er viktig og verdifullt inn i diskusjonen som nok vil komme i kjølvannet av nye forskrifter for opprykk.
Dette er, slik Khrono-innlegget markerer, en diskusjonen som har gått på og av i 50 år. Den kan knyttes til framveksten av masseuniversitet på 1960- og 70-tallet.
Tavistock-tradisjonen
Her ser vi at dialogisk pedagogikk har flere forgreininger. Et eksempel er virkningen fta Tavistock-skolen.
Denne retninga har opphav i Tavistock-instituttet i London, et senter for psykoanalytisk forskning og praksis. Instituttet har hatt innflytelse på flere felt som organisasjonsutvikling, gruppedynamikk og pedagogikk.
I pedagogisk sammenheng har Tavistock-tradisjonen bidratt til en dypere forståelse av de psykologiske prosessene som foregår i læringsmiljøer. Den har særlig lagt vekt på emosjonelle forhold og hvordan gruppedynamikk kan påvirke individets evne til å lære.
Videre er det introdusert et begrep om “ubevisst læring”, som refererer til den læringen som skjer under overflaten, ofte uten at individet er bevisst om det. Dette har ledet til en bredere forståelse av hvordan læringsprosesser fungerer og hvordan man best kan støtte opp under dem.
Tavistock-tradisjonen har også bidratt til reflekterende praksis i pedagogikk. Dette innebærer kontinuerlig vurdering og refleksjon over egen undervisningspraksis for å forstå og forbedre den.