Frascati-manualen [på norsk PDF] gjør en tredeling av FoU i
-
- grunnforskning
- anvendt forskning
- eksperimentelt utviklingsarbeid
De tre kategoriene beskrives slik:
Dette er ingen en-veis prosess og det er ikke tette skott:
Frascati-manualen forstår universitetenes forskning som jakten på epistemisk nyvinning (entirely new advancement in knowledge):
Dette er et strengt krav. Det faller ikke sammen med gjengs operasjonalisering i norsk UH-sektor. Der er prinsippet å få publisert artikler i godkjente publiseringskanaler. Med økende antall tidsskrifter og konferanser med publiserte bidrag (proceedings), er terskelen blitt lavere. Inndeling i to nivåer blir nå fjernet. Antall siteringer kan gi antydning om betydning (impact), men det oppstår “siteringskonsortier” der man gjensidig siterer hverandre som faglig vennetjeneste.
Å telle antall publiseringer (tellekant) er forvandlet til en faglig-administrativ kategori for økonomiske formål. Hvorvidt en artikkel publiseres er altså ingen garanti for at den representerer fullstendig ny (entirely new) kunnskap.
Eksperimentelt utviklingsarbeid nyttiggjør seg innsikt som framkommer i grunnforskning, anvendt forskning og fra livets erfaringer. Det bidrar til den sosiale kunnskapsutviklingen i stort ved at kunnskap og erfaringer blir “bygget inn” (innkapsles, is embodied) i nye produkter og prosesser.
Utviklingsarbeidet kan bidra – i egen rett – til lokal eller global “ny kunnskap” som springer ut av en slik “innbygging” eller realisering. Nedenfor er dette refert som tilleggskunnskap (additional knowledge).
Den kan forstås i kontrast til translasjonsforskningen som studerer hvordan forskningens innsikter (ikke) omsettes i ny praksis:
Det eksperimentelle utviklingsarbeidet er en løsning på det problem som translasjonsforskningen stiller seg, men ikke løser. Det skaper forandring og kan generere både ny utvikling, ny viten og nye forskningsbare problemstillinger.
Vi får her en rimelig konsis definisjon av eksperimentelt utviklingsarbeid:
Frascati-manualen skiller mellom dette og helheten i produktutvikling.
Som eksempel: For å utvikle nye studieprogrammer, radikalt forbedre et mastergradsløp eller utvikle nyskapende digitale læremidler, vil ikke alt som inngår i dette være eksperimentelt. Manualen avgrenser til det som
-
-
- Er nytt.
- Skjer under usikre vilkår.
- Skjer systematisk.
- Er kreativt/nyskapende.
- Har overføringsverdi.
-
Dette setter opp sperrer mot den studieadministrative rutine, institusjonelle beslutningsprosesser og teknologiske støttefunksjoner. Det setter også opp en sperre mot artikkelproduksjonen per se. At artikler og annet dokumenterer det eksperimentelle utviklingsarbeidet er begrepsmessig noe annet. Det er utviklingsarbeidet som er “arbeidet”, – ikke dokumentasjonen av det. Det siste er riktignok nødvendig for å kunne evaluere dette arbeidet. Det inngår ofte i formidling og spredning/diffusjon.
Her kan man også spørre om nedslagsfelt (scope):
-
-
- Må det nye produktet/prosessen være globalt nyskapende, – gyldig som nyhet i hele verden?
- Eller er det tilstrekkelig å se dette i relasjon til den lokale kontekst?
-
Det kan argumenteres for det siste. Faktisk realisering skjer som regel i samsvar med lokale betingelser. Men nedslagsfelt og spredningseffekt kan være dimensjoner som f.eks. bidrar til skillet mellom kvalifisering til 1.lektor og dosent. Her er det altså ikke tilstrekkelig å “stable” to utviklingsarbeider oppå hverandre. Dosentopprykket er av større kaliber enn til førstestilling.