Når vi forholder oss til komplekse spørsmål er det vanlig med et begrenset antall mulige standpunkter eller posisjoner som også er internt og innbyrdes konsistente. Vi kan ikke velge fritt i hyllene, men må avdekke og navigere mellom de mulige utviklingsretningene eller dypstrukturene som situasjonen stiller opp.
I spørsmålene rundt kriteriene for inngang til og opprykk i dosentstigen tror jeg det er tre slike konsistente posisjoner. De har vært tydelig til stede i drøftingene av dette i snart 30 år.
- Dagens struktur der dosentstigen baserer seg på skjønnsmessig sammenstilling av forsknings- og utviklingsarbeid, – FoU. Dersom U vurderes på lavere nivå enn F, vil dosentstigen forbli en B-kategori. (Hvis ikke er utviklingsarbeid en selvstendig, likeverdig og annerledes kvalifisering. Se 3)
- En formalisering av forskningskomponenten via utdanningsprogram, dvs. Ph.D. Denne graden kan gjøres mer utviklingsorientert enn andre programmer, eller de tradisjonelle programmene åpner seg mer mot praksisnære tradisjoner som anvendt forskning, aksjonsforskning og reflekterende praksis. Før eller seinere gir det sammenslåing av de to stigene.
- En spissing og avgrensning mellom dosent- og professor-stigen der den første orienteres mot eksperimentelt utviklingsarbeid (a la Frascati-manualens definisjon), mens den andre stiller strengere krav til kombinert forsker-utdanning og forskningspraksis.
Det er det tredje alternativ som HK-dir navigerer mot, mens en ikke ubetydelig gruppe dosenter vil holde fast ved det første. Det argumenteres med tyngde også for det andre alternativet.
Selv mener jeg at Dosentforeningen må arbeide i tråd med ønsket om å tydeliggjøre formelle krav og løpende opprykkspraksis i dosentstigen. Derfor bør foreningen også kunne markere tydelig at man må komme forbi det å fortsette som nå. FoU-begrepet som har vært lagt til grunn er for diffust og for svakt operasjonalisert. Men meningene er nok delt mellom alternativene 2 og 3.
Det er her av betydning at HK-dir foreslår tydeligere overgangsordninger mellom de to stigene. Dette burde Dosentforeningen støtte. Det kan operasjonaliseres til nasjonale og institusjonelle kurstilbud og faglig organisering rundt
- utviklingsarbeidets og forskningens kunnskapsteorier
- utviklingsarbeidets og forskningens metodelærer og former for systematikk
- samspillet mellom forskning og utviklingsarbeid på institusjons- og samfunnsnivå
- skrivetrening som dokumenterer utviklings- og forskningsarbeid
- kunnskapsarbeid, digitalisering og kunstig intelligens
Siktemålet med dette er å gjøre gjensidig siderykk mellom de to stigene tydeligere og mer realistisk. Det vil bidra til formalisering av forsknings-kompetanse for den som starter eller har startet i dosentstigen, men som så ønsker å utvikle seg som forsker. Det vil gi bedre utløp for innovative evner der forskningsaktivitetene må leve med strammere økonomiske rammer.
Det bør være liberale overgangsordninger, f.eks.
- Tilsatte i lærer- og lektorstillinger som samtidig er i gang med formell Ph.D.-kvalifisering gis tidsbegrenset adgang til å søke omgjøring av nåværende stilling til førsteamanuensis basert på kvalifikasjon.
28.02.24 Helge Høivik