Det er opplest og langt på vei vedtatt at det norske samfunnet trenger etter- og videreutdanning (EVU) i tråd med skiftende behov og teknologisk utvikling. Det gjelder mange yrker.
Men gjelder det akademia?
Der ser man kanskje for seg at dette behovet er tilfredsstilt på automatgir? Kunnskapsarbeidets former og organisering er kanskje per definisjon å anse som sin egen fornyelse, sin selvdrevne EVU?
Det tror jeg er feil.
En ting er å bytte ut den svarte tavla med hvit og krittet med tusj. Tavleundervisningen forandrer seg ikke så mye. Noe annet er det når studentene kan be sin egen Ki-assistent å besvare oppgaver eller få forelesning på forespørsel med støtte i all verdens tekster. Samtidig går det inflasjon I karakterer og skolegang. Rekrutteringen svikter.
For flere ti-år siden diskuterte jeg med en god kollega at vi da burde følge den digitale utviklingen nøye og forberede oss på forandringer. Han svarte:
Jeg forstår problemstillingen og jeg ser at dette kommer. Men det skjer jo ikke over natta. Jeg regner med at jeg får tid nok til å tilpasse meg.
I ettertid begynte jeg å tvile på min egen situasjonsforståelse. Kanskje hadde han rett? Nå trekker jeg denne tvilen tilbake.
En forklaring på min nyvunne skråsikkerhet er at vi har sett fire markante forandringer som hver for seg burde ført til akademisk EVU. Jeg tenker ikke på en times kurs eller digital fagdag i ny og ne (Jeg har deltatt i organiseringen av flere). Det er heller snakk om å bryte ut av den samme tralten.
Det gjaldt Internettets gjennombrudd som referanse- og kommunikasjonsystem på 90-tallet, den omfattende tekstlige digitaliseringen i dette nettverket fra årtusenskiftet, nedstengningen under covid og gjennombruddet for generativ kunstig intelligens.
Lett lakonisk omtales dette slik i HK-dir sin Digitale tilstand 2023 :
institusjonene har fortsatt stort fokus på grunnleggende IT-tjenester – IKT-drift, brukerstøtte, IT-verktøy og teknisk infrastruktur – i sitt arbeid med digital omstilling. Kartleggingen indikerer at den fagnære digitale omstillingen, som skal bidra til å styrke fagene, forskningen og utdanningskvaliteten, ikke prioriteres i samme grad.
Hva kan forfatterne ha ment med fagnær digital omstilling?
- Jeg forstår at omstilling må være en prosess for å endre en situasjon (som selv både er struktur, infrastruktur, prosess, artefakter, aktører, roller osv.) til en annen.
- At denne prosessen er digital må kanskje betyr at endringsprosessen i seg selv skjer med støtte I digitale artefakter og prosesser, og at den nye situasjonen har større innslag av det enn den gamle.
- Men hva betyr fagnært? Et svar kan være å bruke digitalisering for å bygge om studieprogrammer for gjenbruk og deling mellom institusjonene. Det kan gjelde lærerutdanninger som ikke kan dekke forskningsbasert undervisning i både engelsk, tysk, fransk og spansk på egen kjøl. Det gjelder de 1000 mastergradsprogrammene som ikke trenger å holde seg med hvert sitt særegne, men ganske likelydende metodekurs. Osv.
Dette bør diskuteres, analyseres og “omstilles”. Det må sies.
Til det kommet at bortfall av tvilen har også en annen kilde. Det gjelder det mer prinsipielle som ligger i det sosiale som det trege feltet.
Her er det ikke snakk om kontrasten mellom den daglige oppførsel og det ene eller andre teknologiske påfunn. Det gjelder motstand og det omstendelige i vanen og de “innbakte” interesser (vested interests) i institusjonelle lederskap.
Ikke uten en viss systematikk undersøkte jeg kull med ca 100 begynnerstudenters digitale ferdigheter hvert år over en 5-årsperiode
. Den gikk opp, men de svarte at det skyldes endrede forhold utenfor universitetet, – ikke utvikling av undervisningens former og innhold. Det siste kom som etterslep av allemenne tendenser utafor.
Akademia ledes etter et vektor- eller reagens-prinsipp, – en form for vektorisert parallellogram av krefter. Lederfunksjonen blander det å motsette seg forandring med det å tilpasse seg ekstern påvirkning. Men det siste skjer når man må, og ikke som beredskap og på forhånd.
Dagens eksempel er sviktende student-tilstrømning. I Norge er budsjettene i press ved Universitetet i Stavanger og NTNU. I Frankrike varsles det om 10 milliarder kutt i offentlig forskning,
Da stopper rektorater, dekanater og styrene opp. Budsjettkabalen legges på ny. Men signalene om at dette med sansynnlighet ville skje, oppsto jo lenge før. Da reagerte man ikke.
Hvorfor ikke utføre stresstester og forberede tiltak? For mange er den spontane reaksjonen: Nå gjelder det å sitte stille i båten. Kanskje man må spørre: Mens den fylles med vann?
Det er som global omvarming. Man hadde 40-50 år på seg til å gjøre noe virksomt for å unngå at gjennomsnittstemperaturen øker mer enn 1.5 °C, men handler først når det står 4-5 av dem igjen. Universitetene kan gjøre noe med eget karbonavtrykk. De kan gjøre mye med digitalisering av eget kunnskapsarbeid.
Signalene som gjelder digitalisering har vært usedvanlig sterke. Den som ville se, kunne det. Men det krever omfattende arbeid av organisatorisk, kunnskapsteoretisk og fagdidaktisk karakter å gjøre noe med. Ikke minst gjelder dette et krevende utviklingsarbeid som grunnlag for spisset og bredspektret EVU for den som engasjerer seg i undervisning.
Jeg tror, eller velger å tro, at dette forandrer seg nå. Det er på tide å satse på utviklingsarbeid på systemnivå og i ramma som angår alle. Problemene forsvinner ikke.
Får man tro.
Helge Høivik