Har forskning, ofte omtalt som forsknings- og utviklingsarbeid – FoU -, en essensiell kjerne som gir særstilling i kunnskaps-arbeidet? Jeg tenker da ikke på idealforestillinger om hva forskningen bør være, men som praxis, – en dennesidig aktivitet med både gevinster og fortredeligheter.
Motivert av stridene på et annet kampavsnitt, dvs. rundt de to skjønnlitterære forfatterforeningene i Norge, gir Klassekampens Bendik Wold en knapp, men bredspektret kommentar 01.03.24:
Et ganske parallellt perspektiv gjelder forskningen. Den har en særegen og nærmest mytisk samfunnsfunksjon. Men idyllen utfordres av digital teknologi og paper mills (Khrono samme dag):
Det samme gjelder den utrolige historien om han som fikk avslag på godkjenning av sin 5. doktorgrad. Han hadde jo sendt inn tre fagfellevurderte artikler med kappe.
Det er andre tegn i tiden:
- I Frankrike kutter regjeringen 10 milliarder fra det offentlige forskningsbudsjettet pga svakere økonomi.
- Her hjemme har osthøvelkuttene gjennom flere år satt sine spor i universitetsbudsjettene. Det strammes inn over en lav sko med NTNU og UiS som de tydeligste eksemplene.
- Den nye finansieringsordningen fra 2025 fjerner UH-inntekt som baseres på tellekanter. Det er fleksibel studiepoengproduksjon som seiler opp som finansielt insentiv.
Uten forskningen er de høyskoler, – ikke universiteter, sies det. Ikke uten en viss rett om de snart 20 universitetene i lille Norge. Men her lurer altså essensialismen. Er det nok med ett doktogradsorogram (=essens), eller må man ha 4. Hvorfor akkurat det tallet? Hva med 3 eller 10? Man griper her til et kvalitetsbegrep som heller ikke leveres med rustfri kjerne. Selv de beste tidsskrifter publiserer jukseartikler.
Vi trenger en praktisk og begrepsmessig ryddejobb når det gjelder forsknings- og utviklingsarbeid. Da trenger vi også en historisk og sosiologisk forståelse av begge termer. En vanlig operasjonalisering av kvalifisering til forskerstilling er bygd rundt Ph.D.-graden i utdanningssystemet:
- Kurspakke med opp mot 60 studiepoeng i vitenskapsteori og metode.
- Tre fagfellevurderte artikler i tellende publiseringskanal.
- En samlende tekst (“kappe”) som gir en helhet til arbeidene.
Men dosentstigen blir også regnet som forskerkvalifisering, men da uten bestemte leveransekrav. I dets sted legges det fram FoU-arbeider som skal være like i omfang og nivå. Kappen blir her ofte erstattet av et profileringsdokument. Det er uklart om man her må levere 1, 2 eller 3 forskningsartikler for å være kvalifisert, og hvilke kunnskaps- og metodekurs som skal være avlagt. Samme utfordring ligger i en passus om at man kan søke stilling som førsteamanuensis med en tilsvarende kvalifisering som Ph.D.-graden. Man kan spørre:
- Hvordan operasjonaliseres forskjellen i kvalifisering til 1.amanuensis og 1.lektor-stilling hvis begge kan hvile på det uspesifiserte tilsvarende og på nivå med ..?
Kan det tenkes at 1.lektor- og dosent-ordningene først og fremst har vært formalkrav for å oppnå universitetsstatus? De har inngått i stillingprofilens tellekant uten dypere refleksjon? Det kan kanskje minne om den sovjetiske vitsen om spikerproduksjon. Når måltallet var i tonn, ble årsproduksjonen en enkelt kjempespiker. Gikk det i antall, fikk man syltynne tråder som bøyde seg under åsyn.
Her er det etablert ulike praksiser med ulike begrunnelser. Men et innslag av “noe som kan kalles forskning” må med. Det smaker essensialisme. Om vi ettergår dette, finnes det to presiseringer:
- Essensialistisk: Forskningen flytter forskningsfronten. Den utvider menneskehetens kunnskap. Det har også vært vanlig at forskning søker å avklare et forskningsbart problem med eksplisitt falsifikasjonskrav.
- Pragmatisk: Forskning er det som, nedfelt i tekst, blir antatt for publisering I forskningstidsskrift eller som monografi.
Den første kategorien kan også operasjonaliseres, f.eks. som ny kunnskap som det eksplisitt bygges på og refereres til 10-20 år seinere. Empirien viser at svært få arbeider blir denne ære til del.
Den andre er under press i et kontinuerlig felt fra det ypperlige til de rene forfalskninger via venne-publisering og -sitater, delvis KI-drevet innhold og erfaringskunnskap som framstilles i forskningssjanger, feilaktig kalt aksjonsforskning eller reflekterende praksis. Det siste har intet falsifikasjonskrav.
Dette er da også grunnlag for et ønske om større klarhet og tydeligere operasjonalisering,
Selv tror jeg at utviklingsarbeid biir en viktigere, men ikke “essensiell”, dimensjon i UH-systemet. Hva som ligger i dette begrepet er ganske utpenslet i disse seks kravene:
- Utviklingsarbeidet skal resultere i nye eller sterkt forbedrede produkter eller prosesser.
- Det skal representere kreativ nyvinning. Det kan være “globalt”, men hva som er nytt vil som regel tolkes inn i en nasjonal eller lokal kontekst.
- Det skal baseres på innsikt fra forskning og/eller praktisk erfaring,
- Det er utført under usikre vilkår. Et vellykket resultat er ikke er gitt a priori.
- Arbeidet skjer systematisk og metodisk. Utviklingsarbeidet har således en (implisitt) metodelære og gir grunnlag for dokumentasjon.
- Utviklingsarbeidet skal ha overføringsverdi til andre situasjoner enn der og da det ble utført,
For søknad om opprykk til/i dosentstigen kreves dokumentasjon av alt dette. Det kan skje i ulike formater og sjangre, derunder som forskningsartikkel. Men artikler er ikke arbeidet, men fungerer som dokumentasjon av det.
Slike spørsmål bør ikke blandes med den kollektive FoU-virksomhet i fagmiljøer på ulike aggregatnivåer. Her er det andre mekanismer som avgjør deltakelse og betydning. Diskusjonen om stilingskriterier på individnivå kan med fordel skilles fra den realkompetanse som UH-institusjonene setter sammen for vellykket arbeid i FoU-kollektivene..
Å finne fram til mer treffsikre kriterier og praksis for stillingsstrukturene er i seg selv et utviklingsarbeid. Bendik Wold får her siste ord:
