I The Age of Capital: 1849-1875 skriver E. J. Hobsbawm
En betydelig konsekvens av vitenskapens inntog i industrien var at utdannings-systemet ble stadig viktigere for industriell utvikling. Pionerene i den første industrielle fasen, Storbritannia og Belgia, var ikke blant de mest lesekyndige folk, og deres systemer for teknologisk og høyere utdanning (med unntak av det skotske) var langt fra fremragende.
Fra nå av ble det nesten umulig for et land uten masseutdanning og tilfredsstillende høyere utdanningsinstitusjoner å bli ‘moderne’ økonomier; og omvendt: Fattige og tilbakeliggende land med et godt utdanningssystem fant det lettere å skape utvikling, som for eksempel Sverige.
Den praktiske verdien av en god grunnutdanning for vitenskapsbaserte teknologier, både økonomisk og militært, er åpenbar… På den annen side, det økonomiske utviklingsbehovet på et høyere nivå var ikke så mye sofistikert vitenskapelig originalitet – det kunne importeres – som evnen til å forstå og håndtere vitenskap: ‘utvikling’ snarere enn forskning.
Hobsbawm beskriver bredspektret og i detalj hvordan dette utviklet seg i parallell med en usedvanlig rask utbredelse av markedsøkonomi i denne perioden. Det skjedde etter de store politiske og ideologiske revolusjonene som ble innledet i Frankrike i 1789 og så ble spredd ut over i Europa og i større deler av verden.
Skulle vi bla forbi 170 år i kalenderen, blir det litt voldsomt.
Men da vi ville vi se at universitetene selv er blitt institusjoner for masseutdanning. Teknologi-utviklingen handler i mindre grad om å framstille tekstiler og andre fysiske varer. Desto mer er den orientert mot tekster – skrift, lyd, bilde – i datanettverk og kunstig intelligens.
Khrono 01.03.24 Klikk for å se kilde.
Utdanning som selvsagt og selvforklarende gode for alle har kommet under press. Khrono, Forskerforum, Klassekampen, Aftenposten og øvrig presse har hyppige oppslag om dette. Der flyr spørsmål og påstander mellom veggene:
- Det stilles for strenge og omfattende krav til studentene. Studiene er for krevende.
- Det stilles for få og svake krav til studentene. Studiene er for lette.
Statsråder går av etter at de har jukset på sine universitetseksamener. Artikkel-fabrikkene (paper mills) forsøpler tidsskriftene. De store eierforlagene tilegner seg superprofitt.
Det er selvsagt ulike vurderinger av hvor dypt problemene stikker:
- Er vi i en akademisk krise?
- Eller er dette kortsiktige problemer i en ellers stor og vellykket utdanningsstruktur?
Uansett syn, kan vi peke på empirisk observerbare utfordringer som
- Studentsvikt. For få studenter søker seg til lærer- og sykepleier-utdanning.
- Ubalanse i bemanningsnormene. UiO har tilnærmet samma antall studenter som OsloMet, men 3 ganger så mange tilsatte.
- Ubalanse i driftsansvaret. Institusjoner i innland, Vestland og i sørøst har i snitt 7 ulike campusområder, mens andre kan ha en, to eller tre.
- Duplikat-arbeid. Studieprogrammene dupliseres med hyppige gjentakelser av metodekurs og flere sentrale emner.
- Teknisk-administrativt. Offentlige vurderinger konkluderer med at UH-sektoren bedriver administrativ digitalisering, ikke faglig. Fagsiden oppfatter seg som offer for ufordøyde tekniske løsninget ovenfra-ned.
Dette er reelle utfordringer.
- Å forske på det, kan bidra.
- Nye sentra kan bidra til å løse noen problemer.
Men trolig står vi her først og fremdt overfor store utviklingsoppgaver som vil berøre dagens dont for de mange, og der ulike perspektivet og interesser tørner sammen.