Under tittelen Et spørsmål om kvalitet i Klassekampen 09.03.24 tar Tor Eystein Øverås for seg saksprosa opp mot skjønnlitteratur i lett polemisk stil.
Det er et stykke herfra til spørsmålet om skriftliggjøring av FoU-arbeider for opprykk langs de to stigene i akademia.
Men det er strukturelle likheter i idegrunnlag og argumentasjon.
Ulikt på samme nivå?
- Kan eksperimentelt utviklingsarbeid og dokumentasjonen av det være på nivå med doktorgradens og professoropprykkets forskning med tilhørende publisering? Kan det ha tilsvarende kvalitet?
- Skal man ha en klubb for alle kvalifiserte eller flere, og da slik at klubbmedlemsskapet spiller en rolle i fordelingen av ressurser? En kvalifiseringsstige eller to? I akademia er det også opprettet en ny klubb for den som leverer personlig god undervisning (merittert underviser).
Forfatterforeningene er splittet i Forfatterforbundet (FF), Norsk faglitterær – og oversetterforening (NFFO) og den veletablerte Den norske forfatterforening (DnF). For å bli medlem er det ulike krav til utgivelser, men DnF legger større vekt på litterær kvalitet. Det er også DnF som har handa på rattet i fordeling av skjønnlitterære arbeidsstipend.
Øverås skriver:
Det hersker overhodet ikke enighet i denne debatten om hva «kvalitet» er. Forfatterforbundet eksisterer jo fordi dets medlemmer er uenige i Forfatterforeningens syn på hva som er litterær kvalitet. Hva det vil si at noe har kvalitet, og mer kvalitet enn noe annet, er kjernen i denne debatten.
Denne striden handler om penger, i form av statlige kunstnerstipender, og for å komme til disse pengene må man kunne påberope seg kvalitet, lage nyspråk om – ikke bare hva kvalitet er, men hva kunst er.
Han argumenterer mot en tendens i saksprosaen til å skyve seg under skrivekunst for å vurderes likt med de skjønnlitterære bidrag. I stedet bør saksprosaen vurderes etter egne kvalitetskriterier, – annerledes, men på nivå med.
Jeg vil legge til: Nivå gis av originalitet, vanskelighet, disiplin, gjennomføringsevne og arbeidsinnsats, – ikke kunstner- og forsker-myter. Det kvalifiserte faglitterære forfatterskap handler ikke om det mystisk besjelede eller det opphøyde og utvalgte individ. Mange gode Ph.D.-reportasjer i Khrono 2023-24 vitner om det. God forskning er ikke resultat av magisk metode.
Det er det samme skisma som ligger i en antatt overhøyde som krever at dosentstigen må ha “forskning” i kvalifikasjonsgrunnlaget for å vurderes på nivå med dosentstigen. Dette leses som tre artikler i godkjent publiseringskanal (Eller 2?) Godt eksperimentelt utviklingsarbeid er mer nyttig, verdifullt og krevende enn dårlig forskning.
Dersom en søker leverer god forskning, bør vedkommende vurdere forsknings-kvalifisering og vurderes for det. Den som arbeider utviklingsorientert, bør gjøre det tilsvarende godt. Om man også kan dokumentere og formidle fra dette arbeidet i god saksprosa, – desto bedre!
Det betyr (selvsagt) at forskere også kan og ofte bør delta i utviklingsarbeid, – og omvendt. Men må det knyttes til opprykkskriteriene? Hvis vi gjør det, trenger vi da egen butikk?