I et New York Times-essay 09.03.24 av høyremannen Christoffer Caldwell omtales boka La Défaite de l’Occident (Det tapende Vesten) fra den venstre-orienterte franskmannen Emmanuel Todd.
Her handler det både om produksjonsstatistikk, demografi og andre variable. Begge er opptatt av kulturelle faktorer. Det har interesse i vår sammenheng.
Om utdanning sies det (med Caldwells ord):
I et avansert og høyt utdannet samfunn som vårt .. ønsker for mange mennesker å utføre arbeid som innebærer å styre med ting og gi beskjed til andre. De ønsker å være politikere, kunstnere, ledere. Dette krever ikke alltid at man lærer om intellektuelt komplekse forhold.
Han siterer Todd:
– På lang sikt har framgang i utdanningssystemet ført til tilbakegang for de verdiene som fremmer utdanning.
Uten å dele Caldwells kulturalisme, bør denne tanken undersøkes nærmere.
Kan det være at alvoret i sakene til de norske ministrene Kjerkol og Borch ikke er at de ble tatt i juks i og for seg. Det er kanskje heller at de som tillitsbærere svekker respekten for utdanning? Er lettvinthetene symptom og pådriver for forflatningen og inflasjon i grader og karakterer?
Større ansvar
Kanskje berører tillitskrisen fra politikernes personlige berikelse og vennetjenester også den moralske og intellektuelle standhaftighet. Det er banalitetene i dette som er problemet, ikke “forbrytelsene”.
I så fall vokser ansvaret til kunnskaps-arbeiderne i akademia for å opptre prinsipielt. De må gjenreise den skarpe og dype respekt for kunnskap og studier gjennom selvpålagte krav til nivået i forskning og utviklingsarbeid. Ikke minst må den eksperimentelle og undervisnings-faglige fornyelse, som uttrykkes i dosenstigen, nå få deres oppmerksomhet. Vi må unngå den banale opportunisme.
Dette er ikke gjort enklere av den maskinelt drevne tekstproduksjonen.