Det er ikke mange år siden at stillingen som førstelektor ble oppfattet – av alle – som B-kategori og varmestue før det egentlige opprykket til førsteamanuensis; og for dem som ikke helt fikk det til. Så var professorat neste trinn I karrierestigen.
Det lå sterk motivasjon til grunn. Med professortittel kan man som regel
- Arbeide med eget interessefelt i tydelig del av arbeidstida, – vanligvis 40-50%. Det gis forskningsfri fra undervisningsplikten.
- Undervise små og motiverte master- og Ph.D.-studentgrupper på interessante fagområder.
- Oppebære anstendig lønn.
Ordningen synes å gi noe ubalanse på variabler som kjønn og morsmål når det gjelder fordelingen av fellesoppgaver med administrasjon og komite-arbeid. Her har det også stått uenighet om førstelektor-ordningen med to hovedalternativer:
- Å avslutte 1.lektor/dosentstigen eller slå den sammen med professorstigen, som går ut på ett.
- Å styrke og tydeliggjøre dosenstigen som egen kvalifiserings- og karrierevei. Ingen argumenterer for at den skal være tvetydig.
Samtidig er det etablert en anerkjennelse som merittert underviser. Den fanger i vesentlig grad opp behovet for påskjønning av personlige fagdidaktisk utvikling i egen undervisningspraksis.
Meritteringsordningen øker presset på 1.lektor-opprykket der man enten får dobbeltkvalifisering eller slik at individuell fagdidaktikk ikke lenger betyr så mye. Her ser det altså ut til at dosentstigen må rettes mot institusjonelt utviklingsarbeid.
HK-dir sitt forslag til endringer av stillingskriteriene møter særlig to motkrav. Om de innfris, tror jeg de vil sementere dosentstigen som B-kategori. Det stilles krav om ..
- Noe forskning, forstått som en eller flere forskningsartikler, for opprykk fra lektor til 1.lektor. Dette skal være et terskelkrav. Uten artikkel, – intet opprykk.
- Direkte opprykk til 1.amanuensis fra lektor-stilling. I praksis kreves 3 artikler med kappe og skolering eller praktisk erfaring med kursporteføljen til Ph.D. Ved opprykk unngår man konkurranse rundt utlyst stilling.
Disse kravene tror jeg altså vll føre til 1.lektor som vente-ordning på veien fra mastergrad til professorstigen. Man arbeider med sine artikler og kan rykke opp til 1.lektor før siderykk, eller skrive tre og gå rett på sak. Dette er forståelig. Det må sikres gode overgangsordninger.
Samtidig er det dessverre ikke i samsvar med et institusjonsforankret arbeid for å styrke og tydeliggjøre dosentstigen. Gitt premisset med to stiger er spørsmålet hva institusjonene og hele UH-systemet nå har behov for?
09.03.24 Helge Høivik