I et innlegg I Universitetsavisa 13.03.2024 slår tidligere dekan Per Arne Bjørkås ved UiS til lyd for drastisk reduksjon av universItetenes forskerstillinger.
Det ville gjelde noen rene forsker-årsverk, men betyr heller sterk reduksjon i FoU-tida i professorstigen til fordel for undervisning.
Kanskje dette i større grad handler om å utvikle lærings-miljøer framfor å holde forelesninger? Er det en utfordring for dagens nivå-inndeling?
UH-institusjonene går i en blindgate der akademikerne ofte vil ha forskningsfri fra undervisningsplikten. Den nødvendige undervisningen bør skje i de små grupper av motiverte studentetr på Ph.D.-nivå, – til nød master. Men det er bachelor-nivået som skaffer inntektene. Vi kunne kalle det for akademias jernlov ..
Samtidig inflateres verdien av karakterer, grader og papere.
Den amerikanske sosiologen Jerry Davis er professor og prodekan på University of Michigan. Et bidrag til magasinet I by IMD mars 2024 har en heller dystopisk vending:
Denne Fin de Siècle-følelsen kan uttrykke forandring mer enn sammenbrudd:
Kunnskaps-arbeidet på høyt nivå er en evne til å bygge opp gode og foranderlige læringsmiljøer og så kunne arbeide der. Det omfatter også evaluering og videre utvikling av dem. Det er kjennetegn ved rene forskningsmiljøer. Med støtte i digitalisering av data, analyse, tolkning, presentasjon/formidling, veiledning og organisering blir samme ramme utvidet til flere trinn i læringsstigen.
Undervisning forblir forankret i teori og praksis for det aktuellet emne. Men den kan utvides til det å lære om og selv kunne konstruerer digitalt støttede læringsmiljøer hvor man enn måtte studere og arbeide med dette fagfeltet.
Nivådeling med nasjonal digital grunnmur, læringsmiljøet som favner studieprogrammer og rammer inn digitale læreverk som selv bygges med rikholdig tilfang av åpne digitale læringsobjekter. KI brukes på ulike måter på alle nivåer i aktiviteter som design, forfatterskap og produksjon; undervisning og veiledning; studier og anvendelser. Arbeidet med slike lagdelte og dynamiske strukturer integreres i faglig virksomhet og karrierestiger. Det støttes, men defineres ikke fra administrasjon, IKT-kontor o.l. Det må være fagnær virksomhet.
Ånd & hånd?
En ting er å spisse kravene til forskerne. En annen gjelder å revurdere omfang og nytte av universitetsutdanningene. 1.lektor Karl-Fredrik Tangen ved Handelshøyskolen Kristiania skyter friskt fra hofta i et intervju i Forskerforum 12.03.2024.
Han legger vekt på skismaet mellom håndens og åndens arbeid:
Ifølge Tangen gjør troen på kunnskapssamfunnet at vi er i ferd med å miste kunnskap som tradisjonelt har blitt overført fra generasjon til generasjon… Kunnskap der hodet følger kropp mer enn kropp styrer hodet, i den grad det kan skilles. Vi har et kunnskapssystem som løfter hodet veldig fram, som en metafor for kunnskap og tenking, og som ser ned på kroppen både ved at helheten i det menneskelige glemmes og at arbeid som er fysisk rangeres lavt.
Her får denne skribent lyst til å spørre: Hopper Tangen her over 300 års industrialisering?
Håndverktøy ble bestykning og del av maskinene. Arbeideren ble et vedheng til dem. Det vesentlige trekket ved kunnskaps-økonomien er ikke ubalanse mellom fysiske og mentale operasjoner i sin allmennhet, – som abstraksjon. Det er heller at tekstarbeidet underlegges maskineringens former og logikk. KI-funksjonene i det globale Internettet er dagens konkrete eksempel.
Vi kan også betrakte dette i perspektivet av den politiske økonomi. Kunnskapsarbeidet blir underordnet elitens og inntjeningskravet i en kapitalistisk samfunnsorden. Til det hører en tingliggjøring av sosiale relasjoner mellom folk. Studenter og lærere tar til å se hverandre som objekter for å betjene egne behov: What’s in it for me?
Det er her vi må lese av utviklingstrekkene og forstå omdanningen av intellektuelt arbeid. Det er også i forholdet til det maskinelle at fagforeninger og universitetene utvikler sine krav og roller. Det er umulig å skru klokka tilbake til et mytisk og idealisert 1500-tall.
