Det er et underlig skisma uti det akademiske.
I det hverdags-filosofiske hjørnet handler det om verdensanskuelse: Er det ideene som bestemmer det konkrete?
Ideplanet er da grunnlaget for våre omgivelser og handlinger Det har sin variant i platonismen der de “rene” ideene er det egentlige med den konkrete verden som avspeiling eller skinn. Dette skillet finnes igjen i forestillingen om forskning som etter sigende skal frambringe nye ideer, mens utviklingsarbeid bare realiserer et slikt ideinnhold. Selvsagt er da forskningen viktigst.- Eller er det fenomenologien som gjelder? Den konkrete verden kommer først, så og si. Den ligger til grunn for tenkningen. Vi er “kastet ut i verden”. Først. Persepsjon og tanke springer ut av og må forholde seg til den.
Mennesker er dyr
For å avklare kan vi kanskje anføre at evolusjon er pådriver for materialistisk forståelse. Sjimpanser og mennesker deler f.eks. 98.5% av genmaterialet. De deler også en forbløffende bredde av sosiale egenskaper og følelsesliv. Det er følgelig kun mutasjonen i 1.5% av genene som gjør oss i stand til abstrakt representasjon og avansert kulturliv.
I den filosofiske idealismen er det nettopp dette siste utvikligstrinnet som snur alt opp-ned. Ideverdenen kommer, som sagt, først og deretter den fysiske verden. Det å løse praktiske problemer blir underordnet å løse dem som abstraksjon.
Problemet er at teoretiseringen nå er institusjonalisert og atskilt fra utøvelse på en måte som tenderer mot ren abstraksjon. Handlingsfeltet innsnevres til språkhandling, – til artikler og retorikk. Tekstproduksjon og tekstene selv blir substitutt for ideverdenen. Det gjelder der om å navnsette det komplekse i sine mest allmenne former. De konkrete trinn for faktisk å løse et problem, og så gjennomføre dem, hører ikke hjemme der. Det er de andres bord.
Her et lite hjertesukk: Det finnes dem i akademia som har gode hoder, men mange tommeltotter. I slike miljøer er det ikke grenser for hvor abstrakt tale som bør føres og hvor enkle og tilrettelagte de praktiske øvelsene må være. Skrives det derimot populariserende og konkret om det teknologiske fundamentet for akademia, reduseres forfatteren til “tekniker”…
Skrift mister kraft
Dette utfordres på dypet av generative tekstmaskiner som saumfarer og kan reprodusere nye tekster på grunnlag av alt som er skrevet før.
Maskinene styres av algoritmer. Ja, det er til de grader blitt så innfløkt at forskerne ikke selv vet hvordan beregningene skjer. Maskinene er da trent opp til å trekke “slutninger”, dvs. beregne nye tekstelementer på egen hånd. En rask og feilaktig (menneskelig) slutning er at maskinene da er intelligente.
Det er ikke utenkelig at det utvikles kunstig intelligens, men vi er ikke der nå. AI eller KI er feil begrepsbruk om dagens generative teknologier. Men den har satt seg.
Den intellektuelle selvtillit rammes her i hjertet. Akademisk skrift mister kraft. Maskineringen og produksjonssystemer får en sentral rolle.
Samspill og syllogismer
Evnen til abstrakt representasjon gjør det mulig å planlegge og finne ut om planene virker. Det er vitenskapens materielle grunnlag. Det samme ligger til grunn i det eksperimentelle utviklingsarbeidet.
På grunnlag av vitenskapelige funn og egne erfaringer (som ikke nødendigvis er kommet i stand gjennom streng metodikk og dundrende kritikk) utvikler vi modeller og planer for å skape noe nytt, – og setter dem altså ut i livet. Av det oppstår det nye erfaringer. De kan settes på begrep.
Syllogismen for dette er abduksjon, – å finne den beste forklaring eller hypotese på grunnlag av ett eksempel. Det er dette den induktiv-deduktive metode til sjuende og sist bygger på.
Om det metodiske er tilstrekkelige gjennomført og begrunnet, vil også det eksperimentelle utviklingsarbeidet skape ny viten og kan da være “vitenskapelig”. Men det er de praktiske resultatene som veier tyngst. Det er forsatt dem som vurderes.
Generative teknologier og annen “kunstig intelligens” fører nå til at den tydelige nedvurderingen av utviklingsarbeid og (bare) teknikk får seg en nesestyver.