En ting er samspill mellom bruker og et KI-program, noe annet å bygge KI-løsninger der flere programmer eller instanser snakker med hverandre. Dette har vært i bruk for å trene opp KI-maskiner. Nå flyttes prinsippet over i brukssituasjoner.
Vi kan be KI-programmet skrive notater, huskelister – og nye programmer – til seg selv. Et styreprogram, et “over-jeg”, går gjennom huskelista punkt for punkt og instruerer en ny instans om å løse oppgava. Dette skjer i dag gjennom punktvis ledetekst, men her blir det automatisert som samlebånd. Arbeidet med huskelista skjer i bakgrunnen urørt av menneskehånd.
Resultatet av de distribuerte oppgavene sammenfattes og presenteres som en enhetlig tekst, – en forelesning, en billedsekvens, en videofortelling osv. Mer påtrengende blir det kanskje om KI-instansene kobles mot andre systemer som kontroll av bil og bolig; som å bestille billetter, drosje og hotell for ferietur osv.
I akademisk arbeid vil den enkelte UF-tilsatte få god assistent-hjelp på denne måten. Det må læres. KI-assistentene er raske og har lest det meste, men er likevel litt tette i pappen. Det de lager må kontrolleres. Men dette utvikles videre. Vi kan også se for oss en dystopisk framtid der studier og undervisning samordnes av KI under kontroll fra sentraleadministrasjon eller store aktører i markedet.
Lite og tegneserieaktig eksempel på trinnvis utførelse, men her under direkte kontroll av denne ledeteksten. (Det er ChatGPT som på “eget initiativ” omformer og oversetter ledeteksten til formelle engelske forklaringer):
Bruk denne teksten til å finne tre tematiske situasjoner. Gå gjennom en og en av situasjonene. For hver situasjon skal du lage en svart-hvit skisse og vise hver av dem for meg. “[teksten ovenfor]“
