Den nye profesjonsmeldinga legges fram fredag (5/4). Der vil det være mye å bite i for den som søker ansettelse og opprykk i dosentstigen.
Det kan så langt se ut til at noen sentrale punkter i kritikken mot (hastverket med) å bli universitet som har stått siden årtusenskiftet, har vist seg berettiget. Kanskje pådrivet for akademisering i for stor grad har kommet fra de lokale ledelsene og deler av de tilsatte i høgskolene selv og ikke så sterkt fra arbeidsliv og studenter? Har UH-toppene vært for naive? For svakt teoretisk fundert?!
Det er nok dem som med rette synes Ph.D.-graden var en åpenbaring og artikkelskriving en lise, – for seg sjøl. Men ikke dermed sagt at oppskalering for alle er veien å gå. Det gir et nivåmistak. Nå må vi ikke sjangle over i den andre praktisistiske grøfta.
Hvis yrkesskole er tese og universitet antitese, må det nå utvikles en syntese for teori-i-praksis. Det teoretiske arbeidet skal ikke leve sitt eget liv med konklusjonen her trengs mer forsking (= enda fler artikler), men den skal være tett-på og lett gjenkjennelig tolkning, og også gi veiledning til den praktiske handling. Det er gjennomslag i det praktiske, særlig som eksperimentelt utviklingsarbeid, som må honoreres. Ellers står UH-institusjonene I fare for å sage over greina de sitter på: Internopplæring og fagskolene tar over der det heller burde være omfattende samarbeid.
Det er derfor viktig å diskutere om hvordan dosenstigen er på nivå med, men annerledes enn professorstigen.
- Det som teller er vanskelighetsgrad og arbeidsomfang bak opprykket.
- Men like viktig er de ressursene som institusjonene vil legge I eksperimentelt utviklingsarbeid. Money talks!
Følg med! Khrono-oppslag 20.03.2024: