KI: Tillitssvikt i faglig formidling

I et innlegg i Journalisten 31.03.2024 kritiserer Martin M. Hvattum NRKs og andre mediehus’ bruk av kunstig intelligens (KI) for å lage illustrasjoner. Det svekker  kvaliteten i det visuelle innholdet og tilliten mellom redaksjonen og deres publikum:

  • Kvalitet: KI kan være effektiv og kostnadsbesparende, men ikke erstatte faglig dyktighet og kreativitet som profesjonelle illustratører bringer til torgs. Det svekker dybde og innhold.
  • Svekket tillit: KI for visuelt arbeid mangler transparens og objektivitet, noe som svekker publikums tillit til mediehusene.
  • Tap av verdiskapende interaksjon: Ved å automatisere det visuelle arbeidet, mister man den verdifulle interaksjonen mellom journalist og illustratør, som bidrar til å gi dybde og mening til innholdet.
  • Identitet: Samarbeid mellom redaksjon og illustratører bidrar til å bygge en unik og gjenkjennelig visuell identitet for mediehuset, Det styrker forholdet til leserne.

Artikkelen har fått konsekvenser.

Generalisere?

Dette kan vi generalisere til KI-generert tekst i stort, f.eks. forskningsartikler og digitale læreverk.

Det er jo (nesten) bare noe som KI har smørt sammen.

Bak denne tillitskrisen ligger det et manglende personlig eller kollektivt arbeid som frambringer teksten og gir den vekt og betydning.

Den overflatiske tilnærming fra forfatter, designer og produsent skaper overflatisk resepsjon. Den personlige relasjon går i oppløsning. Både forfatter og leser er del av den samme “maskinerte” tekstkulturen. Medvirkende her er det enorme og flagrende tilfanget av tekster og uttrykk.

Andre strukturerte tekster kan få denne karakteren også uten bruk av KI. Et eksempel er svake forskningsartikler som skrives for publiseringspoeng eller som “eksamensoppgaver” for stillingsopprykk.

En kategori som interesserer oss her er digitale læremidler. Kravet om personlig engasjement og tilstedeværelse i teksten, og i formidlingen av den, blir viktigere. Det siste er en særegen kvalitet som gjelder forholdet mellom lese, forelese (“read” på engelsk) og forfatte. Det utfordrer en undervisningspraksis der foreleser “gjemmer seg” bak lysark og monolog. Man spør ut i rommet til alle og derfor ingen:

Noen spørsmål? … Neivel. (fortsetter i samme tralt)

For å bygge tilstedeværelse og dialog, må lærer insistere på det.

Studentene må ikke få gjemme seg i egen anonymitet. Her bør vi lære av amerikansk universitetskultur. Det faglige forfatterskapet og de digitale læreverkene må støtte dette.

Spørsmålet står altså ikke om å avvise KI-generert tekst eller digital tekst (eller rotasjonspresse eller boktrykk for den saks skyld). Skriftkulturen endres slik at tilstedeværelse og autensitet i teksten må re-etableres på nye måter. Kaninhullet går dypt.

 

Dette må være et glimrende tema for eksperimentelt utviklingsarbeid. Yrkeserfaring gir nyttige bakgrunn, men løser det ikke.