Garantisten

Stortingsmelding 19 (2023-2024) sier at de høyere utdanningene står i et spenn mellom akademisering og profesjonsnærhet (kap 2.2.2). Akademisering er prosessen der tradisjonelle høgskoleutdanninger beveger seg mot disiplinfagutdanningene på universitet:

Eit utviklingstrekk som er mykje drøft, er såkalla akademisk drift og kva denne akademiseringa har å seie for innhaldet i og kvaliteten på utdanningane og dei fagmiljøa som driv utdanningane.

Sjølve omgrepet «akademisering» er ikkje eintydig, men kan bli forstått på ulike måtar og med ulik valør. Omgrepet er både deskriptivt og normativt. Det er på den eine sida framstilt som eit ideal og på den andre som noko som er grunnlag for kritikk og intellektuell uro. Likevel er det vanleg å bruke omgrepet om ei utvikling der tradisjonelle høgskuleutdanningar beveger seg i retning mot utdanningane som blei gitt ved universiteta og mot disiplinfaga der. Det betyr at forsking har blitt langt viktigare, og at undervisning bygd på forsking har blitt eit tydeleg ideal.

Sentral forklaring av denne akademiske driften har støtte hos ulike aktører og instanser. Det er særlig, sier meldingen, et behov for sosial anerkjennelse:

Det er fleire grunnar til denne drifta i retning mot ideala som universiteta sine disiplinutdanningar representerer. Grunnane ligg både i den enkelte undervisaren, forskaren og leiaren i høgare utdanning og i samfunnskreftene rundt dei.

Akkurat som profesjonane gjennom historia har strevd etter legitimitet og respekt, har profesjonsutdanningane gjort det same. Gullstandarden for akademisk verksemd har gjennom historia vore universiteta, særleg forskinga ved universiteta. For mange som arbeider ved profesjonsutdanningar, har derfor forsking blitt sett på som ein måte å oppnå legitimitet og respekt på i den akademiske verda. Denne indre motivasjonen og aspirasjonen er ein grunnstein i akademiseringa av høgare utdanning i Noreg i moderne tid.

Men finnes det andre motivatorer og pådriv? Det hevdes bl.a. at akademisering ..

• Gir høyere kvalitet på utdanningen.
  • Foreleserne er forskere og formidler egen og andres forskning.
  • Forskere er bedre pedagoger.
• Gir bedre arbeidsbetingelser for avgangsstudentene (i konkurranse med andre grupper høyt utdannede).
• Gir praksisnære utdanning (Intet er så praktisk som en god teori).
• Gir mer interessante arbeidsoppgaver for de tilsatte.
• Gir valgfrihet, modning og dannelse.
• …

Mer kan anføres. Det er nyttig å utforme slike pro- et con-lister over antatte gevinster eller ulemper. Diskusjonen har stått siden årtusenskiftet.

Så langt har akademisering vunnet på poeng. Men hensikten med å likestille de to karrierestigene var nettopp å ikke bidra til det. Her er Stortingsmeldingen eksplisitt:

For profesjonsutdanningane er det ikkje nok at dei er forskingsbaserte, dei skal òg vere erfaringsbaserte. Utviklinga innan høgare utdanning i Noreg og akademiseringa av profesjonsutdanningane som opphavleg låg ved dei tradisjonelle høgskulane, har med tida sett den erfaringsbaserte kunnskapen i fagmiljøa og utdanningane under press.

Et tilbakevendende argument gjelder massifisering. Det er 100.000 fler studenter enn for få år siden og tilsvarende fler tilsatte. Det reises samtidig kritikk mot at UH-systemet og institusjonene er blitt større med flere regler og administrative oppgaver. I et innlegg I Khrono 04.04.24 skriver IT-direktør ved OsloMet, Ketil Are Lund:

Stordata og evnene til analyser av stadig større datamengder vil kreve ny og annerledes kunnskap og kompetanse enn i dag. Mulighetene for datadrevne beslutninger på mange andre områder enn i dag, vil utfordre universitetenes og fagmiljøenes autonomi. Samtidig vil det være mulig å ta fram mer objektive beslutningsunderlag på flere og flere områder. Dette vil utfordre eksisterende prosesser og måter å jobbe på, og vil kreve endring.

Hva nå?

Veilednings- og kommisjonspraksis har vært særlig orientert mot faglig forfatterskap av artikler for opprykk i dosentstigen. Det har også vært definerende for stillingene. Erfaringskunnskap fra utøvelse og utviklingsarbeid har stått som en svakere valuta.

Vi kan kanskje sette som premiss at faglærers oppgave er å etablere et tillitsforhold eller bærekraft i broen mellom studentenes tidligere liv som ungdom og elev over i inntektsgivende faglig utøvelse som ung voksen.

• • I akademiserte universitetsløp med Humboldt-modellen som ideal er faglærer garantisten for en framtid i en ønsket dekontekstualisert omgang med fagets tekster og data. Den krever omfattende lesning i samspill med eget forfatterskap mv. Men studentene vil ikke lese og skrive så mye. Det er stor rift om universitetsstillingene med internasjonal konkurranse fra store utdanningsnasjoner.
  • I praksisrettet profesjonsutdanning, er faglærer garantisten for at studieinnsatsen er relevant og direkte nyttig i den framtidige yrkesutøvelsen. Men yrket må være levelig.

Spenningen spisses nå for de store utdanningsgruppene for grunnskoleutdanning og sykepleie, men også andre “nye profesjoner” som sosialarbeid i ulike varianter og spesialiseringer innen helsefagene.

Den uttrykker seg  i den utøvende undervisning som faglærer bedriver gjennom læringsledelse og som fagets representant, kursansvarlig, foreleser, veileder osv. Men også i andre ting som omfang, karakter og kvalitet i praksisordninger; og hvorvidt eksamen speiler den ene eller den andre retning (tradisjonelt er eksamen akademiserende).

Det er her meningsløst å snakke om høy kvalitet uten å presisere hvilken type utdanning det gjelder:

• Er det høy kvalitet i forskerutdanning for de klassiske disiplinfag man har i tankene? Der kandidatene raker inn internasjonale priser og forskningsmidler?
• Eller er det høy kvalitet i utdanningen til det å bli praktiserende skolelærer og sykepleier?

Vinkelrett på dette står hel- og halvautomatisering av kunnskapsarbeidets operasjoner. Den har pågått kontinuerlig siden 1960-tallet, men med klare topper som personlige datamaskiner 1980, sammenkobling av dem gjennom Internett 1990, miniatyrisering og trådløs forbindelse i globale klient-tjener-nettverk 2010 og automatisert tekst-analyse og –produksjon 2020.

Akademikeren var særlig kjennetegnet ved sin omfattende lesning, og sine bidrag til original skriving. Nå leser maskinene mye mer, i prinsippet alt, og kan med noen forbehold emulere skrivingen. Grunnlaget for dekontekstualisert kunnskap som høykultur undergraves.

Vi vet ikke hva dette vil føre til, men kan med sikkerhet si at masse-akademisering ikke kan oppebære samme omdømme som før. Betalingsviljen i det offentlige fortaper seg også. Her har så Forskningsrådet en ramme på 1 milliard for å forske på det. Det vil gi viktige innsikter.

Men det er et problem at digitalisering av høyere utdanning først og fremst har blitt et administrativt anliggende, slik HK-dir skriver i sin tilstandsrapport. For å forankre de operativt og fagpolitisk sett krevende endringer, er det av største betydning at nye løsninger blir utviklet av og i fagpersonalet selv.

Hvis Dosentstigen nå modifiseres som en rekrutteringsvei fra praksisfeltet inn i akademia uten krav til eksperimentelt utviklingsarbeid, gjøres det et stort mistak. Vektingen bør ligge i forskrift og institusjonene selv ved de oppdrag de gir til veiledere og kommisjoner for tilsetting/opprykk I dosentstigen.