Fra akademikk til praktisisme

---

Stortingsmelding 19 (2023-2024) er tydelig på å omdefinere dosentstigen fra FoU til undervisnings- og profesjons-praksis. En tidligere orientering mot institusjonelt utviklingsarbeid er fjernet. Rettere sagt: Utviklingsarbeid er til stede som antydning.

Det er fleire moglege vegar til å styrke fagmiljøa i profesjons-utdanningane… Ein måte å gjere det på er å tilsette fleire dosentar eller førstelektorar. Dosentstigen er ein veg til faglege toppstillingar ved universitet og høgskular som bygger på yrkespraksis og undervisning på ein heilt annan måte enn professorstigen, som legg størst vekt på vitskapleg produksjon. Grunnen til at dosentstigen er lite brukt, kan vere retningslinjene for opprykk til førstelektor og til dosent. Krava som blir stilte til forskingsaktivitet ved opprykk, kan verke mot si hensikt.

Delte stillingar mellom utdanningsinstitusjonar og arbeidslivet er eit anna tiltak som kan betre kvaliteten i utdanningane ved at arbeidslivsrelevansen i utdanningane og forskingsaktivitetane i tenestene aukar.

Her er det mangler i den historiske beskrivelsen. Da dosent ble formelt likestilt med professor, ble det lagt vekt på et bredere forsknings- og utviklingsarbeid som ikke skulle føre til ytterligere akademisering. Men det skjedde. Denne skribent deltok i ordskiftet og observerte hvordan skriveveiledning ble lagt opp for å “få folk gjennom” til 1.lektor. Formålet var å nå en fastsatt prosentsats for antall 1.stillinger. Dette sprang ikke ut av noe forskningsprogram eller problemstillinger for analyse. Formålet var: Bli  universitet! Utviklingsarbeidet ble i beste fall ført opp i parentes. Denne artikkelproduksjonem ga noen gode resultater, men ble i stort formell sjangertilegnelse. Vi har til gode å se betydelige teoretiske resultater fra 20 års kvalifiseringsarbeider. Så det er korrekt: Disse åra har ført til en uheldig akademisering, slik det ble advart mot fra dag en. Det er riktig å komme seg opp av denne grøfta.

Fra FoU til yrkeserfaring

For å styrke erfaringskunnskapens rolle skal det nå gjøres to endringer:

• • • Reindyrke den såkalla dosentstigen til å bygge på yrkeserfaring og pedagogisk erfaring
    • Endre kravet til fagmiljøa som tilbyr masterutdanningar

Den første endringa handlar om å justere krava til å bli tilsett som førstelektor eller dosent (for å) gjere det mogleg å tilsette undervisarar i førstestilling, som har bakgrunn frå arbeid og utvikling i praksisfeltet. Det betyr at førstelektorar og dosentar ikkje lenger treng å ha gjennomført omfattande forskingsarbeid på linje med ein doktorgrad. Dei vil likevel vere første-kompetente og telje med i 50-prosentkravet ..  ved alle fagmiljø, ikkje berre for profesjonsfaga.

Regjeringa vil i tillegg foreslå å lette på kravet i studiekvalitetsforskrifta om at 50 prosent i fagmiljøa som gir masterutdanning, skal ha førstekompetanse. Dette skal gjelde for utdanningar med obligatorisk praksis… Summen av førstekompetente og undervisarar i delte stillingar skal til saman utgjere 50 prosent av dei tilsette i desse fagmiljøa. Det betyr at personar i delte stillingar i ein viss grad kan erstatte personar med førstekompetanse. Personar i delte stillingar har arbeid i til dømes ein skule eller eit sjukehus og samtidig jobb på eit universitet eller ein høgskule.

Trehodet troll sprekkes ikke

Man forholder seg ikke her til det sammensatte i utfordringene mellom

• Professorstigen i endring. Akademiserende forskningskultur preges av global massifisering og “maskinering” av de faglige forfatterskap med åpen publisering, paper mills og superprofitt. Dette gresset må trimmes. Den akademiske prosedyre-kunnskapen blir tilgjengelig på boks. Maskinene leser og prosesserer langt mer informasjon enn noen professor.
• Profesjonsfeltenes kunnskapsarbeid i forandring. Voksende produktivitet i praktisk forankret kunnskapsutvikling, forvaltning og beslutningsstøtte. Det gamle skillet mellom akademisk og praktisk kunnskapsarbeid løses opp og defineres på nytt. KI-baserte “agenter” overtar eller forandrer innhøsting, analyse og presentasjon av data og fagtekster.
• Maktforskyvningen fra fag til admin. Økende og kontraproduktiv spenning mellom fagnær og administrativ digitalisering. Det skjer her en tautrekking om makt innad i UH-institusjonene. Departement og direktorat går i kompani med sentraladministrasjonen med brodd mot UF-personalet.

Et lite eksempel på aktuell problemstilling kan være kunnskap i dataanalyse og statistikk som nå etterspørres i bedrifter og på mange forvaltningsnivå. Før var dette spesial-kunnskap i forskerutdanning og disiplinfag som sosiologi og sosialøkonomi.  Det må både bachelor- og masterstudenter nå kunne. Men kan lærerne det? Er de i stand til å utvikle tilpasset KI-bruk av de statistiske programmene? Det skjer en frakopling av det faglige engasjement i digital transformasjon av undervisningdesign som UH-institusjonene må gjennom. Eksperimentelt utviklingsarbeid i dosentstigen kunne hindre det, men ikke med Stortingsmeldingas praktisistiske revisjon.

Bare teknikk

Derfor et par tekstutdrag som eksempel på ideologien i Stortingsmeldinga:

.. Helse- og omsorgstenestene, utdanningssektoren og samfunnet generelt er i ei stadig utvikling. Det kjem stadig nye teknologiske moglegheiter og utvikling av læringsformer som kan vere gode alternativ for å avlaste praksisfeltet.

.. Den digitale og teknologiske utviklinga skjer i rekordfart og har potensial til å løyse samfunnsutfordringar og auke velferda i by og bygd i Noreg. Det er viktig at profesjonsutdanningane er tett kopla på denne utviklinga, og at fagmiljøa har kompetanse til å utvikle seg sjølve og studentane for å utnytte moglegheitene digitalisering gir for grøn omstilling og vekst.

Her er altså ting i stadig utvikling (i rekordfart), nye teknologiske muligheter popper opp og nye læringsformer oppstår (av seg sjøl?). Det skal derfor koples på, hva nå det måtte bety. Dette er popkultur som plutselig slår inn og tar over retorikken. Svaret på problemene som digitalisering skaper synes å være (mer) forskning 50 år etter PC-enes inntog. Det inngår i utdannings-forvalternes noe fantasiløse verktøykasse:

• Forske på det.
• Lag et senter for det.
• Kombinere i forskningssenter som dekker begge banehalvdeler.

Dette er også departementets tilnærming til de pågående utfordringene fra generativ kunstig intelligens. Man forestiller seg verden som en pyramide der forskningsframbrakte innsikter fylles på fra toppen for å risle nedover. Dette er den samme ideverden lå til grunn for den uheldige akademisering man nå vil bort fra. Det stikker ikke så dypt.

Tatt på senga x2

Utdanningssystemet møtte uforberedt til covid-nedstengningen og den påfølgende utbredelsen av generativ KI. Men på allmennt nivå har transformasjon vært emne i de offentlige utredninger og taler gjennom ti-år. Her ble man tatt på senga to ganger etter hverandre.

Forfatterne av meldinga synes heller ikke selv å ha dypere eller erfaringsbasert forhold til det utviklingsarbeidet som må til. Teksten er seg ikke bevisst hva slike forandringer krever, hvilken motstand som må overvinnes, konsentrasjon for å tilegne seg noe nytt, utfordringen av det gamle, kampen for å skaffe tid og ressurser for å realisere, motviljen mot å bygge det inn i den normale drift, – kort sagt arbeidet i termen utviklingsarbeid. Det et bare en “utvikling”. Den  “skjer” … Men hvordan?

Mer adm

Dagens orientering mot administrasjon og management (som i Learning Management System) vil forsterkes. Fagsiden blir da eksekutør og kunnskapsarbeider med svak definisjonsmakt i rollen som våre undervisere. Mens retorikken tegner et bilde av faglærer som betydningsfull, forteller empirien om det motsatte.

Kunnskaps-departementet er selektiv i hva man tar hensyn til i de siste ti-års endringskrav og ser bort fra kunnskapsteknologisk utvikling i tydelige trinn (1980: PC, 1990: sammenkobling i Internet og WWW, 2005: trådløs miniatyrisering , 2010: global klient-tjener-arkitektur og 2020: generativ kunstig intelligens). Hvert av dem har særegne utfordringer.

• De mange nye UH-institusjonene er eller blir universitet i navnet, men gjøres nå til yrkesinstitutt i gavnet. Dosenten-fra-arbeidslivet har fått rollen som reddende engel.
• Teknologiske endringer, som nå påviselig snur om på 150 års unversitetspraksis, omtales lett eplekjekt, tilforlatelig og teoriløst som noe som skjer, – med fantastiske muligheter og uten integrasjon ut over det popkulturelle koble seg på.

Riksrevisjonen som ris.

Derfor er det interessant at Riksrevisjonen har engasjert seg. Stortingsmeldinga sammenfatter:

Hovudkonklusjonen i rapporten til Riksrevisjonen er at det ikkje er lagt godt nok til rette for at undervisarane skal kunne arbeide kollektivt med kvalitets-utvikling i studieprogramma, og at det er naudsynt å prioritere slikt arbeid for å betre studiegjennomføringa og over tid sikre god utdanningskvalitet. I rapporten kjem det òg fram at det har vore lite endring over tid i bruken av undervisnings- og vurderingsformer og i læringsformer som skal styrke arbeidslivsrelevansen. Dette gjeld også for profesjonsutdanningane.

Det er formodentlig dette dosentstigen skal bidra til?

To svakheter

Det er altså behov for å rette opp en feilslått akademiseringa av de kortere profesjons-utdanningene. Advarslene og forslag til korrigerende tiltak var der hele veien.

Men i det man kan komme seg opp av denne grøfta for formalistisk teoretisering, ser det nå ut til at man faller over i den motsatte, –  det praktisistiske mistak.

Det kan skyldes en kombinasjon av for svakt grep om kunnskapsarbeidets forvandling, og de byråkratiske modeller og vaner for ledelse av en slik transformasjon.

• Det er en svakhet å stille kvalifiseringskrav uten å tematisere kunnskaps-arbeidets endrede materielle grunnlag og verktøy. Stortingsmeldinga behandler det siste med utenfrablikk som bare teknikk og noe man (bare) kobler seg på.
• For å nå resultater på bakken, må man motivere UF-personalet til utviklings-arbeid og gi det sosial status og medbestemmelse. Dette er fjernet fra agendaen. 

07.03.24 Helge Høivik