Veien framover for de store profesjonsutdanningene har to grøftekanter, – den akademiserende drift på høyre side og den rene praktisisme på den venstre.
Etter å markere sterkt at vi må opp av den første, kunne det samtidig se ut som om forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel skrittet rett over i den andre.
I et innlegg 16.04 justeres dette inntrykket slik at det sammenfallet mer med ordlyden i det forslaget som HK-dir la ut til høring. Formuleringene der var bl.a.
Dette gjentar Hoel i innlegget den 16.04 om kravet til 1.lektor som
relevant yrkes- eller undervisningserfaring og bidrag til fagleg utviklingsarbeid på høgt nivå
Poenget, som han understreker, et å gjøre det enklere å rekruttere folk med praksiserfaring til undervisningsstillinger.
Det er ikke mulig å lage omelett uten å knuse noen egg, men vi bør unngå å rasere kjøkkenet. Derfor kreves det tydelighet i intensjon og ordlyd, – f.eks.: hvor omfattende og kvalifisert et slikt bidrag til faglig utviklingsarbeid være:
- Må bidraget selv være på høyt faglig nivå, eller er det tilstrekjelig med relativt ubetydelige bidrag til utviklingsarbeid som samlet sett, og da utført av andre, tilfredsstiller nivåkravet?
- Skal det settes omfangskrav?
Der det er tvil om nivå og omfang, kan være bedre å åpne for tilsetting som lektor med avsatt tid til kvalifisering til 1.lektor i jobben ivet en 3-5-årsperiode. Det kan nettopp fremme u4viklingsarbeid og samarbeid med praksisfeltet. Ditto for kvalifisering til dosent. Det har likhetstrekk med stipendiat-stilling slik det i noen tilfelle ble praktisert tidligere.
Det vil fremme utviklingsarbeid og samarbeid med praksisfeltet. Samtidig er dette et insitament til arbeidsgiver om å legge bedre til rette for utviklingsarbeid i fagmiljøene. Da kvitterer man kanskje også ut på Riksrevisjonens krav om at fagsiden må samarbeide bedre om å utvikle utdanningskvaliteten.
Noe av totalbudsjettets FoU-andel som nå går til kun F, må altså brukes på U. Det er her hunden ligger begravet.