Høringssvarene til forslaget om endrede kriterier for tilsetting og opprykk er nå publisert.
Det er påfallende mange som hilser et klarere skille mellom dosent- og professorstigene velkommen. Samtidig er mange skeptiske til kriterier som må til for å etablere dette skillet.
Begge skal forske. Noen skriver riktignok at 1.lektor og dosent må kunne undervise og veilede om forskning, f.eks. på mastergradsnivå.
I sum peker reaksjonene mot to konsekvenser:
- Vern om forskning som gis høy verdi, men svakere krav til resultat (impact) utover publikasjonene. [mer]
- Begrenset støtte og grunn forståelse av utviklingstiltak for (digital) transformasjon av kunnskapsarbeidet [mer].
En vesentlig konsekvens av kunnskapsarbeidets maskinering er nettopp tydeligere krav og målingsmuligheter av håndfaste resultater, derunder læringsutbyttene. Stortingsmelding 19 sammenfatter Riksrevisjonens observasjon:
Hovudkonklusjonen i rapporten til Riksrevisjonen er at det ikkje er lagt godt nok til rette for at undervisarane skal kunne arbeide kollektivt med kvalitets-utvikling i studieprogramma, og at det er naudsynt å prioritere slikt arbeid for å betre studiegjennomføringa og over tid sikre god utdanningskvalitet. I rapporten kjem det òg fram at det har vore lite endring over tid i bruken av undervisnings- og vurderingsformer og i læringsformer som skal styrke arbeidslivsrelevansen. Dette gjeld også for profesjonsutdanningane.
Dette er problemstillinger som ikke forsvinner av seg sjøl.
Professorstigen er kostbar med 3 års investering i Ph.D.-utdanning og påfølgende forskningstid. Dosentstigen opprettholdes som rimeligere alternativ. Den siste har diffuse krav til forsknings-kvalifisering og er innrettet på å dekke opp undervisnings- og veiledningsbehovet. Da blir ikke de to stigene tydelig forskjellige.
Dosentstigen forblir her en B-kategori. Det fører mest sannsynlig til at den avvikles og foldes inn i professorstigen. Det setter høyskolene og de nye universitetene i en vanskelig situasjon. Mange i denne stigen går av med pensjon 2025-30.
Tvetydigheten
Tvetydigheten om forskerkvalifisering utenfor professorstigen kunne operasjonaliseres på ulike måter som krav om:
- Formell utdanning, f.eks. kursdelen av Ph.D.utdanningen, men uten publiseringskravet.
- Godkjent Ph.D.-grad for opprykk fra 1.lektor til dosent.
- Publisert (minst) en fagfellevurdert forskningsartikkel i godkjent kanal.
- (redaksjonelt antatt) Faglig artikkel.
Mot dette står utvikling av en særegen grad for dosentstigen Slike finnes i ulike varianter i flere land, f.eks. Ed.D.:
Lee Shulman, President of the Carnegie Foundation for the Advancement of Teaching, stated that the lack of distinction between the EdD and the PhD has meant the EdD has come to be seen as little more than “Ph.D.-lite”, and the PhD in education has likewise suffered. Moreover, it has resulted in “the danger that we achieve rigorous preparation neither for practice nor for research.
Men den sannsynlige utviklingen er altså status quo med et utvidet FoU-begrep der det ikke kreves formell grad eller formell kvalifisering. Søkeren skal fortsette med å legge fram elementer som artikler av ymse karakter og på varierende nivå, mindre utviklingsarbeider, egen læringshistorie og framstilling av egen fagpolitisk ideologi m.v.
Dosentskole
Enten man er kritisk eller positiv til kravet om utviklingsarbeid på det høye/ste nivå, demonstrerer flere uttalelser en overraskende grunn forståelse av hva som ligger i eksperimentelt utviklingsarbeid slik dette er definert i Frascati-manualen. Det gjenspeiler manglende erfaring med overskridende utvikling. HK-dir sitt forslag har en henvisning dit, men tyngden i dette begrepet er underkommunisert. Man bør derfor også se for seg et praktisk og fagpolitisk arbeid rundt begrepsapparatet i Frascati- og Oslo-manualene. Det er behov for gode eksempler.
Et rimelig kompromiss er å kombinere dette med praksis-orientert EVU. Det essensielle spørsmålet er å opprettholde kravet til faktisk leveranse fra utviklingsarbeid. Det vil ha en digital dimensjon siden UH-systemet ikke kan definere seg bort fra denne samfunnsmessige transformasjonen de kommende år.
Aktuelle emner i et etter-og videreutdanningsprogram for kvalifisering til dosentstigen kunne være
-
- Kvalitativ metode med vekt på systematikk og grounded theory.
- Kvantitativ metode med vekt på KI-støttet dataanalyse.
- Kunnskaps- og vitenskaps-teori med abduksjon som sentral syllogisme.
- Generativ kunstig intelligens og kunnskapsøkonomi.
- (digitalt) Faglig forfatterskap for utdanning og praksisfelt.
- Universitets- og høyskolepedagogikk med orientering mot fleksible utdanningsbehov.
Et slikt løp kombinerer eksperimentelt utviklingsarbeid med praksisforankret erkjennelsesteori. Det bør gi tilstrekkelig modellforståelse og fagterminologi til å delta og kommunisere i forskningsmiljøer og undervisning på alle nivåer, men samtidig redusere et omfattende og noen ganger skolastisk fokus på forskningsartikler.
Vekten forskyves her mot operative resultateter, samspill med og rekruttering fra praksisfelt og flere typer (digitale) faglitterære bidrag. Nøkkelspørsmåket er om arbeidet gir håndfaste praktiske resultater, eller om det er tilstrekkelig med artikkel.
Dosentforeningen bør kunne bistå med å utvikle og gjennomføre slike programmer.
20.04.2024 Helge Høivik