Førsteamanuensene Nordmo Arnestad, Christian Andvik og Elisabeth Andvik ved BI har utviklet og understreker sitt eierskap til en pugge-app. De har skrevet en ettertenksom og interessant artikkel i Khrono.
Der peker de på det pågående skiftet fra tradisjonelle læringsformer til mer teknologi-integrerte metoder som kan møte behovene til en variert og voksende studentgruppe i samfunnet. Noen poenger:
Der peker de på det pågående skiftet fra tradisjonelle læringsformer til mer teknologi-integrerte metoder som kan møte behovene til en variert og voksende studentgruppe i samfunnet. Noen poenger:
- Teknologi inkluderer bedre tilgang til læring, kontinuerlig tilbakemelding og økt engasjement gjennom spill-lignende læringsapplikasjoner.
- Skeptikere, hevder de, spør om det er universitetenes rolle å utvikle læringsteknologi, mens andre foreslår at næringslivet utenfor akademia kunne håndtere utviklingen. Det kan medføre risiko for tap av kontroll over lærings-innhold og -kvalitet.
- Imidlertid er det bekymring for at et ensidig fokus på teknologi kan føre til overfladisk læring som ikke nødvendigvis fremmer dyp forståelse. Spørsmålet om hvem som skal utvikle teknologien, hvem som skal velge den, og hvem som skal finansiere den, blir sentrale.
- Forfatterne argumenterer for at akademia ikke bør sky det å utforske og utvikle ny teknologi, men også sikre at teknologien understøtter dyp læring og pedagogisk integritet.
- Debatten om teknologiens plass i utdanningen er nødvendig for å sikre at framtidige læringsteknologier bidrar til reell verdi for studentenes læring.
I dette sammendraget, som er gjort av ChatGPT 4, er det to momenter jeg spesielt vil framheve
- Med god retorisk profil spør forfatterne om interessent-analysen i utvikling av digitale læringsprodukter: Hvem skal lage det, hvem skal velge hva som tas i bruk, og hvem skal betale? Eller på nynorsk: Who uses, who chooses, who pays? Her mangler det et moment: Hvem profitterer? Who profits? Det kan meget vel tenkes at det ikke er noe å tjene. Men hvis det er det, vil fortjenesten ikke forbli hos idealistiske enkeltpersoner og småforetak. Da er det alltid slik at større aktører strømmer til og sluker de små. Det kjenner vi fra barnehagesektoren og helsevesen i Norge, fra grunnskolen i Sverige og universitetssektoren i USA. Vi bør følge med.
- App-forfatterne viser til plattformlogikk, men drøfter mest frittstående app-er som den de selv har laget. Selv tror jeg at apper er ut. TikTok og Facebook er f.eks. ikke apper, men gigantiske KI-drevne klient-tjener-systemer. Over hele fjøla skjer det en slik KI-drevet vertikal integrasjon. Her må norsk høyere utdanning bygges opp på en nasjonal digital grunnmur, bl.a. for å stå uavhengig av hemmelige tjenester i USA (under Trump?) som nylig forlenget regelverket (FISA 702 – Foreign Intelligence Surveillance Act) for å kunne hente ut data fra Microsoft, Google og Canvas without warrent. EU er seg dette mer bevisst enn Norge.
Men viktigere: Digitalisering er en dypere kulturell og kommersiell forandring der forskningsartikler, universitetsgrader, karakterer (og forelesninger?) får varekarakter. Tekstene blir masseprodusert. Tilliten til systemet fordamper. Studier blir en transaksjon.
Jeg er enig med forfatterne at norsk akademia må overkomme berøringsangsten. Men vi må gjenopprette troverdig sammenheng mellom tekst, tanke og erfaringene i det virkelige livet. Det skjer ikke med flere app-er.
Det krever at UH-sektoren etablerer systematisk utviklingsarbeid for å realisere og finne praktiske løsninger på denne utfordringen. Forske på det må vi også.