Er det meritterende for dosentstigen å skrive lærebok eller utvikle nye emner? ViD vitenskapelige høgskole har her et interessant innspill i sitt høringssvar til HK-dir sitt forslag om nye stillingskriterier i UH-sektoren. Med henvisning til Frascati-manualen fra OECD heter det der:
Det anses av VID som svært positivt at det i høringsnotatet vises til Frascati-manualen for å definere faglig utviklingsarbeid. Samtidig er det uheldig at høringsnotatet viser til, i utdanningssammenheng, at faglig utviklingsarbeid kan være «’produkter’ [som] […] læringsressurser og fagbøker». Dette er en vanskelig balansegang, som også er omtalt i Frascati-manualen. Like fullt er det, som hovedregel, naturlig å anse produksjon av læringsressurser og fagbøker som en del av utdanningsoppdraget til vitenskapelige stillinger, da som ordinære utdannings-aktiviteter og annet utdanningsrelatert aktivitet, og ikke nødvendigvis som kvalifisert og meritterende faglig utviklingsarbeid.
Dette bør vurderes langs dimensjoner som verkshøyde og transformasjon av den undervisning og læring som verket bygger opp under.
Denne skribent er enig i at en me-too-lærebok i kjent stoff, som ofte er en sammenstilling og redigering av forelesningsnotater, ikke i seg selv bidrar særlig til verkshøyden. Et vanlig eksempel er introduksjonsbok i statistikk med litt andre eksempler, men samme faglige innhold som i andre introduksjoner.
Et digitalt læreverk kan likevel være meritterende når det på kreativ måte utvikler flermedialt stoff for fleksible undervisningsløp, fortrinnsvis i samspill med andre formater. Det vil ofte omfatte arbeid på flere aggregatnivåer som (digitalt) læringsmiljø, verket selv og (digitale) læringsobjekter der det inngår operative kuraterings- og sprednings-mekanismer. I økende grad kreves det også at læreverket inngår i et praksisnært sosio-kulturelt design som motvirker det pågående tillitstapet til lærestoff og andre akademiske tekster.
Driverne for å utvikle nye tekststrukturer, som omfatter både papirtrykk og digitale formater, er ikke først og fremst pedagogiske slik det argumenteres for her. Det er entydig slått fast at studenter lærer best fra en personlig mentor. Platon argumenterte mot framveksten av en tanke-ødeleggende skriftkultur med slaveriet som bakteppe. Trykte lærebøker ble et kostnadsbesparende tiltak etter 2. verdenskrig. Nå er utdanningssystemet i ny omvandling, men ikke pga nye læringsteorier.
Man kunne tenke seg den parallell at barnefamilier i langstrakte Norge ble bedt om å velge mellom bensinbil og elektrisk, – i en tidlig fase uten ladestasjoner, der batteriene gikk tomme for et godt ord og som ikke virker vinterstid. Men valget er altså ikke enten eller.
Utdypende kommentarer:
(Kommentar)
For å illustrere poenget ovenfor er det her en kort gjennomgang av “anatomien” i denne sida (over skillestreken). Den har likheter, men avviker også fra papirtrykte boksider. Den er satt opp uten bruk av KI, som nå kan bidra som redaksjonssekretær og assistentlærer. Forfatterskap, husholdning og bruk er annerledes. Fasen med strøm på papiret (les: Canvas) er nå over.
Både tekst og kontekst er altså annerledes enn i det trygge trykte. Det er helhet og indre samspill mellom lesning, forelesning, samtale, øvelse, oppgaveløsning, praksiserfaring, forskning og eksperimentelt utviklingsarbeid som er i støpeskjeen. Generativ kunstig intelligens, endrede institusjonelle former & prosesser – og karrierestiger – er del av dette.