Forfatterne av denne teksten er dekaner ved fire flercampus-institusjoner. Med 27 geografisk spredte studiesteder og et stort omfang av utdanninger innen helse- og sosialfag, forsyner vi årlig store deler av landet med mange hundre kandidater til arbeidslivet.
Det gir tyngde til teksten i Khrono 25/4.
Forfatterne peker på arbeidet med å utvikle
- Sterke fagmiljøer.
- Praksismodeller.
- Gjennomgående studieløp bachelor – master – Ph.D.
- Profesjonsforsking og praksisnær forskning.
- Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS).
- Relevante etter- og videreutdanninger.
Innlegget uttrykker en rettmessig bekymring for ressurstilgang, men er kanskje noe vagere når det gjelder retning for arbeidet framover. Krevende utviklingsarbeid er utelatt og man går litt rundt den grøten? Innlegget kan også tolkes som et forsvar av status quo der man ikke bør fikle med det som fungerer bra. Til det har denne skribent kommentert:
For å gi klarere retning i dette arbeidet, slik innlegget med rette etterlyser, tror jeg vi nå i særlig grad trenger konkrete eksempler. Her er tre:
- Det første er en framtids- og entreprenør-retta mastergrad ved lærerutdanningen ved OsloMet. Den er testet ut i ett fag og skal rulles ut i ti. Her er det praktisk og teoretisk sammenfall med eksperimentelt utviklingsarbeid slik dette er definert som en særegen type FoU i Frascati-manualen.
- Det andre er fra et ikonisk fenomen for vår tid. Steven Jobs kritiserer sin etterfølger Sculley for den sykdommen det er å tro at gode ideer (f.eks. fra forskning) automatisk fører til god praksis. Jobs peker på utviklings-arbeidets betydning og kompleksitet. Sculley fikk fyken og Jobs ble hentet inn igjen i 1996 for å redde Apple fra skipbrudd.
- Det tredje er et doktorgradsarbeid om å fjerne visuell støy fra MRT-bilder (MRT – magnetisk resonanstomografi) for å gi større treffsikkerhet i jakten på mulig prostatakreft. Både falske positive og falske negative er uheldig. Dette kan like gjerne klassifiseres som utviklingsarbeid på høyt nivå.
Spørsmålet som reises her er altså om FoU-arbeidet i dosent- og professor-stigene har gitt tilstrekkelig resultat de siste 10-20 år. Hvorfor endre på dosentstigen?
Dette er ikke stedet for utdypende argumentasjon, men noen innspill til denne diskusjonen kan være:
- Det er fullt mulig, men intet krav, å dokumentere eksperimentelt utviklingsarbeid gjennom forskningsartikkel med fagfellevurdering og publisering i tellende kanal. Det springende punktet må være om det er et håndfast utviklingsarbeid som vurderes eller ikke.
- Kvalifisering i dosentstigen kan omfatte hele eller deler av kursporteføljen i vanlige Ph.D.-programmer, men fortrinnsvis med spissing mot praksisforankret erkjennelsesteori og teoretisk-operativt grep om systemforandring. Dette kan f.eks. være tilleggskrav ved enkelte institusjoner.
- I begge stiger kan det med fordel gis opplæring og oppøving i digitalt faglitterært forfatterskap.
- Begge stiger kan ha nytte av praksisnær skolering i generativ kunstig intelligens i FoU og undervisning.
Dypere sett tror jeg dette berører et retningsvalg mot en eller to karrierestiger i norsk UH-sektor:
- Den ene innebærer å bygge om til en enkelt stige med doktorgrad som inngangskrav. Hvis forskningskravet er på nivå med Ph.D. kan dosentstigen avvikles direkte ved å foldes inn i professorstigen. Den kan også opprettholdes med litt forskning som en B-kategori med lavere omfangs- og kvalitetskrav. Det fører over litt tid til en avvikling.
- Det andre innebærer å dyrke dosentstigen som særegen kvalifiseringsvei der inngangskravet er eksperimentelt utviklingsarbeid på høyt nivå, som begrepsmessig er del av den samlede FoU-virksomheten, og i kombinasjon med erfaring fra undervisnings- og praksisfelt.
Her er et innlegg i Forskerforum 22/4 av Christian Thue Bjørndal og Lars Harald Eide ved NIH illustrerende. De ser klart behovet for å integrere erfaringsbasert og forsknings-basert kunnskap, men sier vi må
erkjenne at alt er forankret i teoretiske antagelser.
Nei, det er det ikke. Erfaringene kommer først og utgjør begrepenes ankerfeste. De foreslår, naturlig nok, at profesjonsutøvere da må ta Ph.D. for å kunne undervise slik at de formodentlig kan klargjøre de teoretiske antakelser som livsverdenen – og livet selv – forutsetter.
På den annen side finnes også en tendens til å droppe hele FoU-kravet (i form av eksperimentelt utviklingsarbeid på høyt nivå) fra dosentstigen. Den gjøres om til en karrierevei for meritterte undervisere, der det allerede eksisterer en god ordning. Dette har liten om noen oppslutning i sektoren.