PISA-modellen er EN blandt flere. Ofte har man ingen modell i det hele tatt.
Her er noen overordnede erfaringer med forsøk på å forbedre nasjonale utdanningssystemer fra McKinsey-rapporten Spark & Sustain: How all of the world’s school systems can improve learning at scale [HTML]:
De fleste utdanningssystemer har problemer med å omsette gode ideer og teoretiske innsikter til konkret handling.
Det er ikke nok å vite hva slags intervensjoner som trengs (know-what). Det krever også forståelse av hvordan man gjør det (know-how).
Noen vanlige svakheter:
- Motstridende retninger. Utdanning har ikke prioritet. Det er for knappe ressurser. Målene er for mange, for langt frem i tid, for vanskelige å måle og det mangler sammenheng mellom de enkelte elementene.
- Ledelsesdiskontinuitet. Utdanningsendring krever mer tid enn politikken ofte tillater. Raske valgsykluser og korte perioder for utdanningsministre kan føre til en virvar av prioriteringer, som igjen kan forvirre og desillusjonere utdannerne. Det forverres når reformiveren er knyttet til politiske strukturer i stedet for å være dypt forankret i institusjonene.
- Motstand mot reform. Forbedringer kan snuble på grunn av motstand fra samfunn og utdannere som føler seg oversett. Toppstyrt politikk fungerer kanskje ikke når den når fram til grunnplanet.
- Mangelfull koordinering og endringstempo. For mye tid brukes på å utvikle strategier, og ikke nok på å skape implementeringsplan med tilhørende budsjett, tidslinjer og ansvarlighet.
- Begrenset implementeringskapasitet. Mangel på programstyring og analytisk kapasitet i regjeringen undergraver reformene. Dyktige utdannere er ikke alltid dyktige ledere. Teknisk bistand fra givere blir for avhengig av konsulenter som til slutt forlater prosjektet, i stedet for lokale aktører.
- Flyr blindt. Ledere på alle nivåer opererer uten tilstrekkelig data og går glipp av nøkkelmuligheter for å skape gjennomsiktighet og gripe inn.
- Står stille. Systemer prøver å løse dagens problemer med gårsdagens løsninger. Ledere kan pilotere nye ideer, men uten en plan for hvordan man skal måle effekten og skalere dem opp.
Vellykket utvikling på systemnivå preges av
- Bygg på empiriske resultater med fokus på underviserne og fagstoffet. Bruk teknologi som et verktøy for å forbedre læring, ikke som et mål i seg selv. Vellykkede systemer måler nøye det som betyr noe – læringsutbyttene – og bruker data for å forbedre sine tiltak. De ruller ut velprøvde metoder, men skaper også rom for innovasjon. De måler det de skaper som gir tilbakemelding om hva som fungerer.
- Bygg solid koalisjon for forandring. Vellykkede utdanningssystemer fokuserer på noen få sammenhengende prioriteringer, og samler interessenter rundt dem for å sikre at alle – fra systemledelse til rektorer til undervisere – om felles agenda. De investerer i autentisk, toveis kommunikasjon med stufrnter, utdannere og samfunn for å utforme bedre politikk og bygge dypere engasjement.
- Skap leveringskapasitet for oppskalering. Vellykkede systemer beveger seg raskt fra strategi til implementering for å vise tidlig fremgang samtidig som de bygger utholdenhet for den lange veien. De bygger dedikerte leveringsteam med organisatoriske strukturer og individuelle ferdigheter for å realisere planer over tid.
Punktene ovenfor peker særlig på langsiktige tiltak, f.eks. over 10 år, og lavt tyngdepunkt for endringsarbeid med institusjonell forankring.
Dosentforeningens mandat er å tydeliggjøre og styrke dosentstigen som karrierevei. Det finnes her en rasjonale for forskriftsfestet kvalifikasjon i utviklingsarbeid. Foreningen bør søke å engasjere institusjonsnivået på tvers, og der arbeide for å skape stabilt eksperimentelt utviklingsarbeid.