Globale øknomiske, politiske og militære spenninger er økende. Her er Europa i ferd med å få en tvetydig rolle.
En rask titt i bakspeilet: Foratteren og politikeren Jean-Jacques Servan-Schreiber (1924 – 2006) ga ut boka Den amerikanske utfordring i 1967. Der advarte han mot at Europa kunne bli en økonomisk koloni under USA. Verket ble umiddelbart en bestselger og oversatt til over 20 språk med stor innflytelse på 1970-tallet.
Servan-Schreiber kom fra en innflytelsesrik intellektuell fransk familie med betydelig aktivitet innen presse og politikk. Etter jobb som utenriksredaktør for den parisiske dagsavisen Le Monde (1948–53), grunnla og ledet han (1953–70) L’Express, et moderat venstreorientert ukemagasin etter modell av Time. Bladet ble forbudt da det trykket en hemmelig regjeringsrapport, ikke uten paralleller i vår tid.
Før det hadde han gjort militærtjeneste i Algerie. Opplevelsen var grunnlaget for hans første bok (Løytnant i Algerie, 1957) som avdekket franske grusomheter. Boka skapte furore og bidro til å snu fransk opinion. Den pågående amerikansk-israelske krigen mot Palestina må sees i samme anti-koloniale perspektiv.
Datakrigen
Slike spenninger går i bølger. Det er nå en betydelig skjerpelse.
- Det tidligere lutfattige og halvkoloniale Kina under europeiske regimer (inkludert Norge!) og så Japan er blitt en av verdens to største økonomier på 30-40 år. Hver gang man viser til at det går så mye bedre i verden er det fattigdomsreduksjonen (i Kina) som oftest blir nevnt (uten å si så mye om hvor og hvordan).
- USA er på sin side preget av økende interne problemer med en gallopperende statsgjeld og en verdensvaluta på leirføtter. Den nevrotisk selvopptatte reality-stjernen Donald Trump blir trolig valgt til president for neste periode. Hans valgpropaganda går andre høyre-ekstremister en høy gang.
Kina og USA konkurrerer om ledelse i den pågående omlegginga til grønn og digital økonomi. Østens Rike dominerer produksjon av el-biler og sol-celler, mens Vestens spiller lederrollen i utvikling av data-brikker og kunstig intelligens. Der kan Kina foreløpig bare konkurrere i den lave enden. Det vil forandre seg. USA prøver å legge steiner i veien, men Kina har besluttet å utvikle egne siste-generasjon brikker til dette Store Spillet. Globalt er det utviklet flere tusen KI-språkmodeller for allmenne og spesialiserte formål, mange av dem også i Kina. USA vil utvikle 1.000 ubemannede bombe- og jagerfly, mens Kina har demonstrerert evne til å produsere og håndtere svermer av billige droner, foreløpig for sivile formål. Russland legger om til krigsøkonomi med egen befolkning som kanonføde i Ukraina.
De fysiske datamaskinene fra Apple er laget i Asia, og særlig Kina, mens verdiøkende design og programvare er utviklet i USA. Nå snus flisa i produksjonen av el-biler. Kina setter opp robotfabrikker i Europa, men styrer design og programvare fra hjemlandet.
Privatisering av det offentlige
Samtidig skjer det en forskyvning fra statlig til industriell styring av digitaliseringen, ikke bare på samfunnsøkonomisk nivå, men også kulturelt og politisk. Forbud mot Huawei og TikTok i USA, som nå følges opp i Europa, inngår i en slik strategi.
I et slikt lys kan vi se EUs banebrytende arbeid, nå nokså utvannet, med å utvikle nytt regelverk for digitalisering, personvern og KI. Dette er en arena der globalt dominerende private aktører som Microsoft og Alphabet også engasjerer seg til fordel for strengere regler. Det kan forundre, men dette skjer i stor grad på deres premisser.
Offentlig regulering er her i ferd med å bli et viktig konkurranse-fortrinn overfor “mindre” utfordrere som Meta, statlige aktører (som Kina) og en hærskare av KI-orienterte oppstartsbedrifter med ca 1.700 i USA og 1.200 i Europa. Microsoft og Alphabet/Google vil få handa på rattet av reguleringer og sikre seg store offentlige kontrakter.
Microsoft skal investere 4 milliarder euro, eller nærmere 47 milliarder kroner, til utvikling av datasentre i Frankrike.
Italia (som illustrert her), Spania og Tyskland står også på menyen.
Siste nytt er milliardinvesteringer i datasentre og annen digital infrastruktur i Frankrike (og Norge). Dette tjener minst fire formål
Eierskap til infrastruktur gir politisk nærhet og lyttepost mot den europeiske utviklingen av digitale løsninger.- Amerikansk lovgivning gir full tilgang til alle online data om europeiske borgere i amerikansk-eide selskaper. Dette kan omgås ved direkte eller indirekte eierskap til infrastruktur i Europa, mens det etableres formelt europeiske driftsselskaper over det.
- Europeiske løsninger kan lettere tilpasses ny og framtidig europeisk digital lovgivning.
- Det er sterk konkurranse om kvalifisert arbeidskraft. Gjennom vertikale integrasjoner i det europeiske markedet kan selskapene rekruttere fra europiske universiteter. De styrker seg overfor eksisterende og framtidige KI-konkurrenter som Mistral som en blant de mange nye i Europa.
I Norge har diskusjonen stått rundt personvern og en uheldig avhengighet av amerikanske systemer som Microsoft og Canvas. Statlige interessenter som Sikt og HK-dir går på gummisåler rundt spørsmålet, men er klar over utfordringene. De forsvinner ikke.
Engasjere akademia
En utfordring for høyere utdanning er her at tradisjonelle forskningsprosjekter, der det i Norge er bevilget en milliard offentlige kroner til KI, løser noen, men slett ikke alle problemer. Digitalisering generelt og KI spesielt må hvile på et bredt og solid fundament i institusjonenes løpende virksomhet.
Eksperimentelt utviklingsarbeid hører med i dette bildet.
Samtidig har akademia mange gode grunner til å motsette seg digital “maskinering” og automatisering av arbeidet. Man er forblendet av eksamens-juks, men dette gjelder bredden av akademiske arbeidsoppgaver med faglige forfatterskap, forelesningsregimet, evaluering, veiledning, data-innsamling og –analyse, fagfellevurderinger, administrativ automatisering osv.
Her er det ikke spesielt klokt å legge stein til byrden ved å lukke øynene for de uheldige sidene ved en sterk avhengighet av amerikanske systemer. Donald Trump og den isolasjonistiske linje som han representerer lover ikke godt, enten han velges for fire nye år eller ikke.
Norsk UH-sektor må selv utvikle en praksis, en forståelse og et grep om digitaliseringen som grunnlag for å velge og engasjere seg i gode løsninger, og fjerne eller redusere de uheldige.
Det innebærer å forholde seg til de mulighetene og frihetsgradene som nå oppstår i ly av den internasjonale konkurransen på området. Dette er et akademisk og nasjonalt anliggende i forlengelse av opplysningstid og den liberale tradisjon i Europa.