Landskapet for vitenskapelige artikler preges av oversvømmelse og indre rivninger. Kanskje tsunami er et bedre ord?
Det følgende er inspirert av McGill, Brian: The state of academic publishing in 3 graphs, 6 trends, and 4 thoughts [HTML]. De mange kommentarene til det blogginnlegget gir et godt speil.
Abonnementsmodellen er den tradisjonelle form for akademisk publisering. Forskningsartikler er da bare tilgjengelige for abonnenter eller gjennom institusjoner som betaler for tilgang til tidsskriftet, ofte via universitets-bibliotekene som segner under kostnadspresset. De siste åra er dette utfordret av åpen tilgang der man betaler for å publisere, mens alle fritt kan lese. En viktig pådriver har vært europeiske aktører som kun finansierer forskning hvis den publiseres med fri tilgang.
Grafen til høyre viser absolutt artikkelvekst 2011-22 basert på tall fra Scopus. Det er en referansedatabase for fagfellevurdert litteratur, inkludert vitenskapelige tidsskrifter, bøker og konferanserapporter (proceedings). Scopus gir en omfattende oversikt over verdensomspennende forskningsproduksjon innen fagfeltene naturvitenskap, teknologi, medisin og samfunnsvitenskap samt kunst og humaniora.
De fargeskraverte områdene viser Elsivier, Springer Nature, Wiley og Taylor & Francis i grønt. Gult viser stor vekst i andre for-profitt-kanaler med publiseringsbetaling og åpen tilgang (OA – Open Access) mens blått er utgitt av universiteter eller foreninger.
Her er en kort forklaring av de ulike OA-prinsippene:
- Diamant er en publiseringsmodell hvor verken forfatteren eller leseren betaler for tilgang til vitenskapelige artikler, – ingen forfattersvgift og åpen tilgang. Kostnadene for publisering blir dekket av andre midler, ofte fra akademiske institusjoner eller annen offentlig støtte.
- Gull innebærer at artikkelen er fritt tilgjengelig for alle umiddelbart etter publisering. Forfatteren eller forfatterens institusjon betaler ofte en publiseringsavgift, kjent som en Article Processing Charge (APC), for å dekke kostnadene ved publisering.
- Grønn refererer til selvarkivering av forskningsartikler. Forfattere kan arkivere en kopi av sin artikkel i et institusjonelt eller faglig arkiv, ofte etter en embargoperiode som kan variere avhengig av tidsskriftets politikk.
- Sølv er en mindre formalisert modell hvor artikler er tilgjengelige gratis på utgiverens nettsted, men uten de spesifikke lisensene som gjelder for gull åpen tilgang. Det betyr at selv om artikkelen er gratis å lese, kan det være begrensninger på gjenbruk og deling av materialet.
- Bronse refererer til artikler som er gjort fritt tilgjengelige av utgiverne på deres nettsted, men uten en åpen tilgang-lisens. Dette kan være en midlertidig eller permanent og det er ofte uklart hvilke rettigheter brukerne har med hensyn til gjenbruk.
Grafen viser 10 års reduksjon (2012-22) i abonnements-ordningen med en tilsvarende vekst i OA-publisering.
Denne utviklingen bør også tolkes i lys av nye KI-løsninger som Consenus, som er trent opp på 200 millioner artikler og SciSpace med 278 millioner. De leser også de omlag 5+ millioner nye forskningsartikler som publiseres hvert år. Se Tokenization.
Financial Times følget opp med tilsvarende vurderinger 28.05.24.
Publisering øker eksponensielt. Det samme skjer med antall forskere, men i langsommere tempo. Hver av dem publiserer altså mer og mer. En ting er lineær vekst. Eksponensiell vekst er i hvert fall ikke bærekraftig. Trenger vi virkelig 1.000.000 flere publikasjoner enn for 10 år siden? Nivået går ned, ikke bare relativt, men i absolutt forstand. Om dette skriver Ethan Mollick (på oneusefulthing.org 24.05.24)
Selv før ChatGPT skjedde det noe alarmerende i akademia. Til tross for at akademikere publiserte stadig mer, så det ut til at innovasjonstakten avtok raskt. Faktisk fant en studie at forskningen mistet farta på alle felt, fra landbruk til kreftforskning. Flere forskere er nødvendige for å fremme dagens kunnskapsnivå, og innovasjonstakten ser ut til å synke med 50 % hvert trettende år.
Med KI-verktøy, skriver han, skjer det samtidige endringer i hvordan forskerne skriver, hva og hvordan de forsker (på) og hvordan det formidles. Se også ChatGPT “contamination”..
Dette feltet er strukturert og dominert av jakten på superprofitt fra Elsevier, Springer Nature, Wiley, Taylor Francis og MDPI som har mer enn halvparten av alle publikasjoner. Dette oligopolet gir forlagene betydelig makt, spesielt fordi forskere selv helst vil publisere i de ledende tidsskrifter. Profittmarginene på 20-40 % er blant de høyeste i alle bransjer.
I budsjettene for høyere utdanning kommer utgiftene under press. De akademiske miljøene splittes mellom det individuelle ønsket om karrierepublisering i de kjente, kjære og svært dyre tidsskriftene, og andre ordninger der det legges begrensninger på antall publikasjoner. Som i andre yrker innser nå flere akademikere at de samlet sett selv taper på å sprenge akkorden.
Ny finansieringsmodell fra 2025
Universitetsavisa 23.05.24 har gjengitt en sammenfatning av endringene i det statlige finansieringssystemet i norsk høyere utdanning. Det gir nye rammevilkår for den enkelte institusjon. Avlagte studiepoeng får større betydning, mens publisering og forskningsaktivitet knyttet til EU, bidrags- og oppdrags-prosjekter (BOA) og Norges forskningståd (NFR) reduseres. Men ferdige Ph.D.-kandidater gir samme uttelling som før.
I sum gir det en viss dreining mot sikring og differensiering av undervisningsoppdraget framfor forskning. Det er studiepoeng som gir inntekter. Samtidig skjer det en langsom reorientering der eksperimentelt utviklingsarbeid med krav til håndfaste resultater får noe større vekt. Det må til for å utvikle og tilpasse utdanningene.
