Det økonomiske grunnlaget for norsk UH-sektor var så solid, trodde mange. Nå er det kvikkleira som er i bevegelse. Her er noen Khrono-oppslag:
[ NTNU | Nord | OsloMet | UiS ]
Dette er en delvis varslet katastrofe. Daværende kunnskaps- og høyere utdannings-minister Ola Borten Moe la fram sin tiltaksplan i januar 2023:
-
- Endret finansieringen av sektoren med nye finansieringskategorier.
- Byggekostnader skal ned.
- Tilgang på utdanninger der folk er.
- Stortingsmelding om forskningssystemet.
- Instituttsektoren skal bidra til å nå mål om 3% BNP til forskning.
Forskningsinstituttene skal settes i stand til å lykkes slik at målet om at FoU skal utgjøre 3 prosent av BNP kan nås. - Forskningsrådet skal effektiviseres og spisses. Tilslag opp til 25 %.
- Institusjonene skal få mer ansvar (for de dårlige tidene?).
- Utenlandsstudenter utenfra EU/EØS må betale skolepenger.
- Studentvelferd med økt utdanningsstøtte og nye studentboliger.
- Lettere å bli universitet.
Allerede foreldet?
- Ny UH-lov om lokalisering.
- Akademisk ytringsfrihet
- Opptak forenkles og avbyråkratiseres.
- Utsynsmeldingen: Kompetanse for framtida.
- Profesjonsmelding om tilpasning i lærer-. Ingeniør- og helse/sosial-utdanningene.
- Studentvelferd med økt utdanningsstøtte og nye studentboliger.
Til flere av disse punktene hører også endrede krav for rekruttering og opprykk i dosentstigen, noe som forskriftsfestes før 1. august 2024.
Lista tar opp mye, men ikke hvordan akademia på ny har kommet i støpeskjea som følge av de globale investeringene i KI-fabrikker, endret demografi og strategisk verdifall for akademiske språkorienterte hands-off-utdanninger.
De gode rammevilkårene 2013-2022 da digitaliseringen skjøt fart og la grunnlaget for dagens teknologier, kunne vært brukt bedre. Men det var business-as-usual.
- Desto større grunn til nå å legge større vekt på utviklingsarbeid og akademisk entreprenørskap. Det gjelder nye utforskende grep i de 4 store som er lærer-, ingeninør-, helse- og sosial-utdanningene.
- Minst like viktig er eksperimentelt utviklingsarbeid for å forstå og beherske utdanningsoppgavene i en KI-drevet kunnskapsøkonomi.
Innsanking, utvidet reproduksjon og bruk av digitale kunnskaps- og ferdighets-representasjoner – tokens – er blitt nøkkelaktivitet. Det griper inn i hva, hvordan og hvorfor studentene lærer. Mer omfattende blir det knapt.
Da burde store organisasjoner som universitetene – helt i egen interesse – prøve ut nye praktiske grep og å utvikle ny forståelse av egen virksomhet. Ellers blir de overkjørt med et smil.
