I det folk retter oppmerksomheten mot St. Hans og fellesferien, holdt digitaliserings-direktoratet (DigDir) sin årskonferanse. Det er skrevet rapport om Rikets digitale tilstand, og direktør Frode Danielsen holdt tale (omtalt i Computerworld 21.06).
For en som har fulgt slike tilstandsrapporter men for høyere utdanning i noen år, er frustrasjonen her mer påtakelige, moraliseringen spissere og språkføringen mer byråkratisk i digitaliseringsdirektoratet. En innledende smakebit fra årsrapporten:
For å identifisere hindringer og drivere som er viktige for måloppnåelsen i den gjeldende digitaliseringsstrategien har vi sett på statusrapporteringene fra initiativene i handlingsplanen og tall om hindringer for utvikling av sammenhengende tjenester..
Gjesp! Hvem lar seg inspirere? Bak det snirklete departementale skjuler det seg manglende penger og omorganisering, at folk ikke løper fort nok (gevinstrealisering) og at de ikke gir fra seg data om seg og sitt. Måten man skriver på demonstrerer at direktoratet egentlig gir blaffen i brukerne som er redusert til en abstrakt størrelse i likningen.
For å illustrere nærmere er det gjort en ChatGPT-sammenfatning av talepunktenr som så er redigert. Hovedbudskapet nå som før er behov for et felles kraftak for å bevare velferdsstaten og demokratiske verdier. Fremtidige utfordringer inkluderer fallende inntekter, økte utgifter, mangel på arbeidskraft, geopolitisk uro og det grønne skiftet. Da må Norge lykkes med digital omstilling og frigjøring, dvs. nedskjæringer av tid og ressurser og overføring til nye oppgaver. Det offentlige må trimmes.
-
- Vi må få mer ut av investeringene og stille sterkere krav til en samordnet offentlig sektor. Sektoren må derfor bli smidigere i styringen og finansieringen av digitalisering, og legge til rette for bedre deling og gjenbruk av data. Det etterlyses mer koordinering med bedre tilgjengelige digitale tjenester og informasjon på tvers av sektorer. Det trengs mekanismer for å se gevinster på tvers av sektorer og rette reinvesteringer mot områder som gir størst samfunnseffekt.
- Det er behov for en nasjonal digitaliseringsportefølje med en samlet og tydelig retning, med moderne og sikre fellesløsninger som fungerer på tvers av sektorer. Norge måher håndtere tempoet i teknologiutviklingen, spesielt innen kunstig intelligens, på en ansvarlig og samordnet måte for å styrke tilliten til digitale tjenester.
- Teknologiutviklingen drives av stormakter som USA og Kina, som bruker digitalisering for å styrke sin militære og markedsmessige posisjon, noe som utfordrer demokratiske verdier.
- Eksempler:
- Næringslivsaktører opplever frustrasjon over å måtte forholde seg til en fragmentert offentlig sektor.
- Mange, både unge og eldre, har ikke tilstrekkelig tilgang til digitale tjenester, noe som ekskluderer dem fra å delta på like vilkår. Det er for mye offentlig byråkrati.
- Foreldre til alvorlig syke barn bruker betydelig tid på å håndtere offentlig byråkrati.
Ekskludering og syke barn til tross, – det som verken tilstandsrapport eller tale spør seg:
- For hvem er det den digital rasjonaliseringen gjennomføres? De eldre og de syke barns foreldre er for dumt. Hvem tjener og taper?
- Blir de som skal bidra til dette spurt om de vil og om hvordan det skal skje? Her er det antydning til selverkjennelse. Det er for mye ovenfra-ned.
- Hva skjer med eksisterende maktforhold og interesser i organisasjoner og systemer? Hvordan bygges de om?
Slik har det vært de siste 20 år. Den viktigste svakheten er den tekno-byråkratiske forståelsesrammen. Digitalisering et å forstå som tekniske tiltak på samme måte som utbygging av vannkraft og oljeutvinning,
Men det er også under utvikling en erkjennelse av at Norge er tjent med en nasjonal digital infrastruktur som bygger samarbeid i Skandinavia og Europa. Det er gryende forståelse av at de som må legge skulderen til i endringsarbeidet også må få håndfast del av gevinsten.
DigDir kan med fordel arbeide for et slikt program, men må bort fra kanselli-språket. Se mer til hvordan HK-dir under Sveining Skule prøver å komme på bølgelengde med sine ‘undersåtter’.
Konkret utfordring:
Forskningsrådet har utlyst midler til 4-6 KI forskningssentre fra 2025/26. Faren er at avkastningene derfra faller på internasjonal akademisk karriereutvikling. Det berører ikke strukturelle og statskulturelle forhold. Håndfast eksperimentelt utviklingsarbeid for å realisere nye løsninger vil da fortsatt vansmekte.