Tre kolleger ved Høgskulen på Vestlandet har interessant innspill i Khrono 28.06.2024.
Forfatterne Aslaug Grov Almås, Brita Høyland og Maria Kjosås Bergem forteller om arbeidet der med fleksible lærarutdanninger. De peker på en tendens til lave søkertall til lærarutdanningene i Norge og understreker behovet for nytenkning for å sikre god rekruttering til læreryrket.
Dette er i samsvar med det Kunnskapsdepartementet uttaler om behovet for større fleksibilitet og at fagmiljøene selv skal kunne forme utdanninger som er tett på praksis. Det er også dette som Riksrevisjonen etterlyser i norsk høyere utdanning. I sin rapport om dette av 27.06.2024 bedømmes UH-sektoren til stryk (men karakterskalaen har også sterkere karakteristikker):
Rapporten peker på at det på tross av store kvalitetssikringssystemer ikke skjer noe særlig med utvikling av undervisningsformatene. Institusjonsledelsene legger ikke opp til at underviserne kan få arbeide sammen om å bedre kvaliteten. På vanlig norsk:
De lar det gå i den gamle tralten.
Da er det nyttig, som de tre forfatterne peker på, å organisere følgeforskning og invitere til analyse, diskusjon, og – kan vi føye til – eksperimentelt utviklingsarbeid.
Høgskolen på Vestlandet og alle andre står overfor en ny situasjon med sviktende rekruttering og trangere budsjetter. Når høyvannet 2010-20 nå ebber trer unnlatelsessyndene fra den perioden tydeligere fram. Det ble for mye pes med de tradisjonelle PhD-programmer. (Det minnes her ikke om advarslene fra den gang.)
Med nytt regelverk for dosentstigen har man likevel fått et redskap til å ta nye initiativer for å drive systematisk (eksperimentelt) utviklingsarbeid rundt undervisningens og læringens tema, former og organisering, rundt samarbeid internt og eksternt (som omfatter både søster- organisasjoner og praksisfelt) og for nye framtidsretta stillingsstrukturer.
UH-sektoren har samfunnsoppgaver som forskning og formidling. Men bånnplanken er utdanning og undervisning. Det er også den viktigste inntektskilden.
Hva nøler I etter?