Utdanningssystemet er i forvandling. Det har en kvantitativ side: Stadig fler tar høyere utdanning, stadig fler institusjoner blir universitet, det blir flere forskere og undervisere og det publiseres en tsunami av forskningsartikler. (Grafer fra Statistisk sentralbyrå).
Med stor økning under pamdemien 2020-21 er det over 300.000 studenter i Norge.
De tallmessig største fagene er bachelorgrad i sykepleie, økonomisk-administrative fag og lærerutdanning. Dette har ført til utvidelse til masternivå og Ph.D. i det som var kortere og praktisk rettede utdanninger.
Den store veksten tok til på 1960-tallet med en ny bølge 30 år seinere. Endringene de seinere åra har gått på antall fra 200K til 300K 2000-2020 og omdanning av høgskolene til universitet og et voksende administrasjonssjikt.
Men dette er også en kvalitativ forandring, – av driftsmåte, karakter og kvalitet. Privatiseringen øker. Generative tekster og 2D-illustrasjoner, og etterhvert også generativ 3D/4D griper inn i struktur og premisser for utdanningene. Digitale maskiner supplerer og erstatter levende arbeid slik det har skjedd i håndverksyrker og primærnæringer. Nå står deler av tertiære sektorer for tur, og særlig de som lever av å (re)produsere tekst.
Nær 1/3 av de sysselsatte arbeider i helse- eller utdanningssektoren. Begge er (derfor) arbeidsintensive. Yrker i blått vil kreve omskolering for å redusere CO2-utslipp,mens digitalisering og annen rasjonalisering merkes godt i “annen tjenesteyting”.
Dessverre er det nå mange akademikere som klamrer seg til de tilvante former, – på engelsk. Som om det skulle hjelpe. Vi må tenke gjennom og bygge på nytt. Det kan være verdt å se nærmere på 4 OECD-scenarier for utdanningssystemet. Dette handler mest om grunnskole, men kanskje høyere utdanning er mer relevant?
