I 1987 ble begrepet «bærekraftig utvikling» definert av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (WCED) med Gro Harlem Brundtland som leder, som en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov (Brundtland, 1987).
Regjering og Storting sviktet de neste 30 åra. Utslippene fortsetter å vokse globalt og i Norge (med en oppbremsing under covid-pandemien). Tiltakene nå skulle vært satt i verk på 1990-tallet. Men desto sterkere krav må stilles til en dramatisk endring av tiltakene de 5 åra som står igjen til 2030.
Det går opp for styresmaktene at dette krever ny kompetanse. Og svikten her vil sikkert bli brukt som unnskyldning for at man ikke får til mer. Det er arbeidstakernes skyld siden de ikke har “riktig kompetanse”.
Men man prøver å forstå mer av dette og griper til noen langsomtvirkende tiltak. HK-dir har f.eks. fått utarbeidet en statistikk-utredning med Kristine Sundberg som klart formulert forfatter [lenke]:
Tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at det er tre sektorer som står for 86% av de næringsbaserte utslippene. De har i større grad eldre mannlig arbeidskraft med lavere utdanning og svake tradisjoner med omskolering, altså sjåfører, omlasting/ lager, olje- og industriarbeidere.
Utdanningssystemet er på sin side ideologisk og organisatorisk ikke så godt rigget for å bidra. Der er fokus i større grad rettet mot forskning som gir karriere, ofte med engelsk som arbeidsspråk. Fagskolene og noen av de tidligere høgskolene har kultur for denne type EVU. Det bør støttes av universitetene.
Dette kommer nå på den akademiske agenda. Det holder ikke med kildesortering på campus og noe fler zoom-møter som erstatning for flyreiser til konferansene.