Nicholas Ladany er rektor ved San Fransisco Bay University. Her er utdrag fra en artikkel om høyere utdanning i USA som ble publisert i Forbes 05.08.2024. Den tar opp at institusjonene er rigget for forskning framfor utdanning med fakultets-strukturen som bremsekloss mot forandringer.
I de seinere år har nasjonale drøftinger om verdien av høyere utdanning i USA blitt mer intens.
Gir UH-institusjonene tilstrekkelig verdi eller avkastning på investeringene?
Kritikere peker på et misforhold mellom pensum og arbeidslivets behov, samt stigende studieavgifter. National Center for Education Statistics (NCES) har vist at bare 40 % av studentene oppnår en fireårig grad innen fire år. Videre sier folk i høyere utdanning at de er forankret i vitenskapelig analyse og akademisk frihet. Men konfrontert med fakta om egen virksomhet viker de unna og tilslører framfor å gå løs på problemene med den intellektuelle kapasitet som kreves. Behovet for en åpen dialog om tilstanden til høyere utdanning er tydelig, men slike diskusjoner gjennomføres sjelden med den åpenheten og ærligheten som trengs.
Utfordringene som høyere utdanning står overfor, er ikke uoverkommelige, men de krever vilje til å ta opp de systemiske og historiske problemene direkte. Det er behov for meningsfulle reformer som kan gjenoppbygge tillit og oppfylle det utdanningsløftet som gis til studentene. For å initiere slike endringer er det avgjørende å forstå barrierene som hindrer studentenes framgang.
Opprinnelsen til høyere utdanning, forankret i opplysningstiden som den et, ga et design rettet mot et utvalgt elitistisk segment av samfunnet. Det besto nesten utelukkende av velstående hvite menn med fokus på å generere ny kunnskap. Denne historiske bakgrunnen forklarer hvorfor mange institusjoner i dag prioriterer forskning (løst definert) fremfor undervisning, ofte på bekostning av student-sentrerte tilnærminger.
Frakoblingen antyder et dypere forankret strukturelt problem i høyere utdanning. Historisk sett handlet utdanning ikke om studentene. Den handlet om kunnskapen. Det rigget scenen for den tradisjonelle høyskole- eller universitetsopplevelsen som er organisert rundt fakultetet og deres rolle i kunnskapsutvikling.
Hvorfor er det slik at den primære arbeidsstyrken ved universiteter og høyskoler – fakultetet – ikke er trent til å utføre en essensiell oppgave, nemlig å undervise? Det er vanskelig å finne annen ideell eller kommersiell virksomhet som tar denne tilnærmingen til bemanning og organisering.
De fleste universitets- og høyskolelærere velges for sine avanserte grader og spesialiserte fagkunnskaper, snarere enn deres undervisningsevne. I motsetning til skolelærere, som gjennomgår omfattende opplæring i pedagogikk, mangler instruktører i høyere utdanning formell forberedelse i undervisningsmetoder og pensumdesign, men “eier” likevel pensum i de fleste institusjoner. De bestemmer hva som skal undervises i klassen og hvordan.
Denne ubalansen bidrar til en rekke problemer, inkludert svakere resultater for studentene, lengre tid for grad fullføring, utdaterte eller irrelevante pensum, og økende studiegjeld.
For å komme seg videre må høyere utdanning engasjere seg i løsningsorientert dialog om hvordan bransjen kan gjennomføre en dypere transformasjon som innebærer å tenke nytt om sine grunnleggende prioriteringer og praksiser.
Dette inkluderer et skifte mot å sette studenten i sentrum av hver del av opplevelsen og at undervisningsekspertise og pensumrelevans. Institusjoner må utvikle robuste støttesystemer som svarer til studentenes helhetlige behov, og sikrer at alle, uavhengig av bakgrunn, har mulighet til å lykkes. Videre må styringsstrukturer og finansielle modeller revurderes for å fremme smidighet og respons på skiftende utdanningslandskap.