(Vi må ikke) hviske ut forskjellene mellom to sektorer som har komplementære oppgaver i utdanningssystemet… Dette handler ikke om kvalitetsnivåer, men om ulike typer utdanning, der den ene er erfaringsbasert og den andre er forskningsbasert… Gradstitlene «bachelor», «master» og «doktorgrad» må forbeholdes universitets- og høyskolesektoren. At man har en slik gradstittel, kommuniserer at man har tatt en forskningsbasert utdanning ved et universitet eller en høyskole.
Dette skriver Sunniva Whittaker om fagskolene og UH-institusjonene i Khrono 09.08.2024 . Hun er rektor ved UiA og styreleder i UHR.
Det er begrepsmessige problemer i dette.
Sektorinndeling
Det ene gjelder forestillingen om “sektor”. Det et vanlig å snakke om utdanningssektoren i entall med underkategorier som høyere utdanning og under det igjen UH-sektoren. Her har vi altså også fått en fagskolesektor. I overført betydning definerer Det norske akademis ordbok dette som område i samfunnslivet, i en virksomhet e.l. som f.eks. offentlig og privat sektor, kommunal sektor og frivillig sektor. Sektor betyr altså inndeling og at noe er tydelig adskilt fra noe annet. I klassifikasjonsteorien er det her tre hovedprinsipper for å gruppere og skille delmengder fra hverandre: Ved å definere medlemskapsbetingelser, ved opplisting og ved utpeking uten navnsetting. Det er de to første som har interesse her og Whittaker holder seg til den aller første. Det gjelder dikotomien mellom forskningsbasert og erfaringsbasert.
Her oppstår det et problem.
Universitets- og høgskoleloven slår entydig fast at UH-sektoren skal tilby utdanning basert på det fremste innenfor forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap og utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid. Det er altså ikke bare forskningen som teller. Det gjør det umulig å bruke forskning som eneste medlemskapskriterium for å høre til UH-sektoren. Det erfaringsbaserte må med. Her er det også nivåkrav med adjektivet som fremste og høyt internasjonalt nivå, men dette har altså Whittaker avgrenset seg mot.
Det står nettopp nå en ganske skarp diskusjon om sviktende eller svært ulike nivåer innad i norsk UH-sektor. På Dagsnytt 18 08.08.24 pekte f.eks. direktøren for NOKUT, Kristin Vinje, på at vi må akseptere ulike nivåer. Det, sa hun, er en naturlig følge at det nå er 300.000 studenter og ikke 30.000 som i tidligere tider. Hun viste til forskjellen på Yale University og små høyskoler (Community Colleges) i USA.
Organet, som altså skal ha tilsyn med at lovens nivåkrav følges, medgir at et felles høyt internasjonalt nivå ikke er realistisk. Vi kan noen ganger sammenlikne oss med en Stiff Upper Lip (Yale eller Harvard). Andre ganger er det med en mer beskjeden institusjon i et amerikansk Indre Utvik som gir målestokken.
Forskningsbasert
Termen forskningsbasert er svakt definert og operasjonalisert.
I helsefag, som sammen med lærerutdanning nå utgjør den dominerende “sektor” i UH-sektoren, er det vanlig å operere med begrepet kunnskapsbasert praksis.
Det gjelder altså yrkesutøvelse som hviler på kunnskapstilfanget fra forskning, erfaringer og brukernes/klientenes medvirkning og opplevelse. Utdanningene baseres på en slik tilnærming.
Andre presiseringer går fra det snodige til det ganske utvannede som
- Undervisning skal bare gis om de funn som underviser selv har etablert gjennom sin personlig gjennomførte forskning.
- Undervisning skal kun formidle det som er allmennt anerkjent som vitenskapelig bevist. Men svært mye vi gjør oss nytte av er ikke “bevist”.
- Undervisning skal (bl.a.) formidle og tydeliggjøre det anerkjente forskningsmiljøer nå måtte hevde. Men det kan endres som følge av ny forskning og paradigmeskifter.
- Undervisere skal selv drive aktiv forskning, men kan undervise i de fag som måtte være aktuelle.
- Underviser skal ha forskerutdanning (Ph.D.), men underviser i så ymse.
Her ville det være mer enn merkelig om UHR skulle kreve at fagskolesektoren får forbud mot disse punktene, og altså kun være erfaringsbasert. Ikke bland Ph.D. i den salaten. Med nye kriteriet for tilsetting og opprykk i dosentstigen av 01.08.25 er forøvrig tolkningene 4 og 5 tatt ut.
<n> x Ph.D.-grad som medlemskapsbetingelse
UH-sektoren pukker på egen vitenskapelighet, men opptrer ikke like analytisk når det er UH-sektoren selv som kommer undet lupen. Vi har nå havnet der at vi har en høyere utdanningssektor med to disjunkte undersektorer
- UH-sektor som skalvære forsknings- og erfarings-basert på varierende nivåer og med ullen definisjon.
- Fagskolesektoren som skal være erfaringsbasert med varierende nivåer.
Dette er underlig eller weird, som det heter nå om dagen. Det er ikke, og har aldri vært, et krav at alle som underviser i UH-sektoren har Ph.D. Det er ikke Ph.D.-krav til første- eller toppstilling.
Det jeg tror Whittaker egentlig snakker om er forsvar av et unikt Ph.D.-basert laugsvesen der dette medlemskapskriteriet i realiteten er gjennomhullet. Det skyldes et interessebasert engasjement i et inkonsekvent system med indre rivninger. Det begynte med glidende overgang fra høgskole(kandidat) til universitet(sbachelor).
For å etablere solid argumentasjon og holdbar definisjon må vi utvikle kunnskaps- og praksis-forståelse for 2030-50. Sektoren(e) må utvikle ny identitet som omfatter arbeidslivsrelevans og livslang læring, teori/praksis-kombinasjoner, digital støttet simulering og eksperimentelt utviklingsarbeid. Vi kan ikke nå forskuttere om høyere utdanning bør deles i en, to eller tre sektorer. Striden står om å sikre en bestemt, dvs. Ph.D.-basert karrierevei mot konkurranse. Mot det står utvikling av et nettverk av utdanninger innad og på tvers av utdanningsinstitusjonene.
Dessverre er det nå mange akademikere som klamrer seg til de tilvante former. Vi må tenke gjennom og bygge på nytt. Det kan være verdt å se nærmere på 4 OECD-scenarier for utdanningssystemet. Dette handler mest om grunnskole, men kanskje høyere utdanning er mer relevant?
