Stipendiat Solveig Bjørlholt er spesialist på metoder for kvantitative tekststudier. I et Khrono-innlegg skriver hun om problemer som det akademiske publiseringssystemet skaper for Ph.D.-studenter og post.doc.-er på vei til fast jobb og karriere i akademia.
Lett redigert KI-sammenfatning:
- Problematisk publiseringssystem: Doktorgradsstipendiater står overfor en utfordrende periode etter disputas grunnet et tregt og urettferdig publiseringssystem. Dette kombinert med kortvarige og midlertidige ansettelseskontrakter skaper usikkerhet om fremtidige karrieremuligheter. Publiseringsprosessen tar ofte lang tid, med artikler som kan være «under review» i flere måneder, noe som skaper stress for stipendiatene som trenger publiserte artikler for å konkurrere om postdoktorstillinger.
- Kritikk av forlagsmodellen: Forlagene som dominerer akademisk publisering profiterer sterkt, til tross for at de betaler lite eller ingenting til de som utfører det vitenskapelige arbeidet. Dette systemet oppleves som urettferdig og hemmer akademisk karriereutvikling.
- Manglende kollektiv innsats: Akademikerveteraner resignerer overfor situasjonen, til tross for at det er enighet om at systemet er problematisk. Forfatteren oppfordrer til en samlet innsats for å endre publiseringssystemet til det bedre.
Det bør føyes til at det også finnes en interesse blant akademikere i å opprettholde publiseringssystemet ut over spredningseffekten. Man høster ære av å bli publisert i de prestisjetunge tidsskriftene. Det kan veksles i bedre karrieremulighet og inntekter.
Fagfellevurdering brukes også som ubetalt studentveiledning. Systemet som helhet står på leirføtter. Det vil falle sammen under sin egen vekt hvis arbeidet ble lønnet. KI er blitt en utfordring.
Med den nye forskriften for tilsetting og opprykk av 01.08.24 er det blitt et tydeligere skille mellom professor- og dosent-stigen. Det åpner for interessante akademiske karrierer ad dosentveien. Da må man satse på eksperimentelt utviklingsarbeidet av praktisk betydning over hele spekteret av UH-sektorens oppgaver fra det forskningsnære til undervisning; i profesjonsutøvelse; i samspillene mellom profesjon og utdanning; og i de nye trekk og funksjonene på institusjonsnivå. Men det vil også føre til diskusjon om bruk av arbeidstid og strategimidler.
Det er ofte to innvendinger mot den nye forskriften:
-
- Det er bedre å kombinere forsknings- og utviklingsarbeid. Ja, takk – begge deler! Faren er da at ingen av dem biter. Utviklingsarbeidet blir for smålåtent. Forsknings-artikkelen blir for grunn, formalistisk og for lik utredningsarbeidet, men rasjonalen er jo at den skal flytte forskningsfronten. Det er nettopp de seriøse og omdannende utviklingsarbeidene som sektoren trenger, mens de gjengse forskningsartikler er under press fra IKT og KI på den ene siden og framstormende akademia i det globale sør på den andre.
- Hvis vi erstatter henvisningen til FoU av kun utviklingsarbeid, vil FoU-tida trekkes tilbake. Men under ytre økonomisk press ser vi nå at institusjonene luker ut. Forskere må selv skaffe eksternfinansiering til FoU-tid. Institusjonene må også ha utviklingsarbeider som løser deres problemer med bl.a. kvalitet, eksternt samarbeid og gjennomstrømming.
Man kan med stor rett hevde at det er den nitidige fagfellevurderingen som er viktig. Men det kan jo gjelde utviklingsarbeid og dokumentasjon/formidlingen også?
Akademia har her mange utfordringer. Storbritannia gir et nærliggende eksempel. Noen, men slett ikke alle, problemer løses med mer forskning.
I begge kvalifikasjons-stiger må det arbeides for gode FoU-tiltak med aksept for at U-en også har en tydeligere plass.