En undersøkelse av referansekvaliteten ved norske bibliotek ga som resultat at den var meget høy siden de besøkende var svært fornøyde. Dette kom altså fram ved en spørreundersøkelse om hvor tilfredse de var etter et såkalt referanseintervju. Bibliotekaren prøver da å finne ut hva den besøkende er på jakt etter, og så bisto med å finne litteratur eller svar på det de lurer på, – et såkalt referansespørsmål.
Men her var det lagt inn en metodisk sjekk som avslørte to ting
- Bibliotekaren skapte systematisk skjevhet ved å dreie intervjuet i retning av den kunnskap og de verktøy som bibliotekaren selv behersker. Det fører til fravalg av kilder som er relevante.
- Ved “sannhetskontroll” av behov og resultat viste det seg at 50% av den relevante og tilgjengelige litteraturen ikke ble funnet eller brukt.
En forenklet konklusjon var det at den besøkende ble tilfreds ved å få svar/bok, ikke med en kunnskapsbasert evaluering av den objektive kvaliteten på informasjonsgjenfinningen. Andre faktorer kan også spille inn som at brukeren er fornøyd pga ..
- Vennlig og imøtekommende bibliotekarer.
- Tjenesten er gratis.
- Biblioteket framstår som generelt åpent, hyggelig og brukervennlig.
- Manglende kjennskap til de faktiske kvalitetsdimensjonene.
- Manglende kjennskap til konkurrerende og potensielt bedre tjenester.
Dette renner i hu ved lesning av et arbeidsnotat fra HK-dir (Ballo og Wiers-Jensen: Kandidatundersøkelsen 2023 HTML/PDF) om masterstudentenes tilfredshet med masterutdanningen de har tatt.
I helhetsvurderingene er det naturlig nok noen forskjeller mellom fag. Men notatet sammenfatter dette til
Et overveiende flertall av nyutdannede masterkandidater har en positiv helhetsvurdering av utdanningen. Og mer enn åtte av ti er fornøyde med sin første jobb.
Realiteten er at kun halvparten oppgir å være svært fornøyde helhetlig sett, mens 1/4 gir en slik score for undervisingen.
Det viser seg også, som notatet tar opp, at det er faget som sådan de er tilfredse med, – idetilfang, modeller, litteratur osv., – ikke undervisning og læringsprosess. Men det er det siste som masterstudiene nå bør måles på. Om det legges stor vekt på opplevd faglig relevans av litteraturen tangeres momentene fra bibliotek-undersøkelsen.
Poenget her er ikke å være kritisistisk. Det er mer for å spørre om hvorfor Riksrevisjonen, med høyt omdømme-score i Norge, er tydelig kritisk til undervisningskvaliteten i høyere utdanning [ref].
Undersøkelsens resultater føyer seg inn et langvarig mønster. Masterstudentene er ganske fornøyde. Men undersøkelsen er ikke rettet inn på kvalitetsforbedring. Kan HK-dir mistenkes for å være bukk som passer en havresekk?
Vi kan stille spørsmålet mer prinsipielt som en arbeidshypotese.
- Forskningsdelen i høyere utdanning vil tendensielt føre til større vekt og finjustering av fagets tekster, mens utviklingsarbeidet forbedrer undervisningskvalitet, samfunnsrelevans og samarbeidsrelasjoner med arbeidsliv og sivilsamfunn.
Om dette er riktig, kan det synes som om UH-systemet har skjevallokert midler til fordel for forskningsdimensjonen på bekostning av utviklingsdimensjonen.
De pågående internasjonale – og nasjonale – endringene i høyere utdanning synes å bekrefte dette.