Lett omskrevet etter Joshua Rothmans ytring om sosiale medier og annen digital publisering i The New Yorker 13.08.24:
Nå fikk pluselig hver offentlig uttalelse, hver vurdering og hver reportasje fra storavisene et vilkårlig preg; og syntes å springe ut av moralske eller ideologiske preferanser snarere enn intellektuell stringens.
En forklaring er at det monopol som den skravlende klasse har hatt over analoge medier er brutt opp, men i en mørkere tone. Det ble formulert av filosofen Hannah Arendt som en refleksjon over nazismen, om enn ikke akkurat med disse ord:
Den stadige løgnaktigheten er ikke rettet inn på at folk skal tro løgnen, men å sikre at ingen lenger kan tro på noe som helst.
Det et i dette skjæringspunktet at Donald Trump utformet sin kulturelle og politiske profil. Han arbeider systematisk for å undergrave prinsippet om det beste argument og høvelige mellommenneskelige forhold. Slik at han kan manifestere den eneste mulige form for fasthet, – som den sterke mann.
Vi er på vei inn i en tekstet verden der vi ikke kan ta for gitt at en opplysning, et bilde og en forklaring er til å stole på. Dette har de framvoksende kryptokapitalister og “postdemokrater” forstått. Representert av folk som Elon Musk, Peter Thiel og Horowitz&Andreessen er de en reell fare for framtida til det demokratiske system under tiltakende digitalisering i deres hender.
Av slike grunner er det også maktpåliggende for akademia, hvis rasjonale nettopp er en intellektuell stringens og sannhetssøken, å ta digitalisering som teknologi, som kultur og som praksis på alvor. Det har vært tydelig i 30 år, men nå biter det. Ut over det selv å kunne forstå og bruke digitale medier, innebærer det
- Å akseptere at monopolet og tidligere former for de offentlige uttrykk; at publisering; at diskurs og formatene for FoU osv. går i oppløsning. Derfor ..
- At faglig og offentlig samtale må rekonstitueres tettere på den erfaringsverden og de oppgaver som større deler av samfunnet er delaktig i.
Det utvikler seg da en ny type digital-tekstet empirisme der det er blitt viktigere å forstå praksis, – at The Proof of the Pudding is in the Eating.