Utviklingsarbeid for praksisintegrasjon

I de nye kriteriene for tilsetting og opprykk for 1.lektor er det lagt vekt på (med mer for dosent i parentes):

• (Omfattende) relevant yrkes- eller undervisningserfaring.
• (Vesentlige) bidrag til faglig utviklingsarbeid på høy(es)t(e) nivå.

Kan det etableres sammenheng mellom de to? Ja, og spesielt hvis man trekker inn begrunnelsene. De fagpolitiske signalene fra studentene tilsier at vi må gjenerobre sammenheng mellom mange av studietilbudene og de yrkesliv de forbereder til.

Dette burde være selvforklarende eller tautologisk for relasjonen mellom undervisningserfaring og faglig utviklingsarbeid når det siste nettopp er knyttet til og bygger på undervisningserfaring.

Men det kan og lages god sammenheng mellom praktisk erfaringskunnskap fra relevant yrke og det faglige utviklingsarbeidet. For høyere utdanning har jo i økende grad begynt å orientere seg mot praksisfeltet som respons på studentenes og arbeidsmarkedets ønske om mer anvendt kunnskap og ferdigheter blant nyutdannede.

Utdanningsinstitusjoner legger da større vekt på å integrere praktiske erfaringer, case-basert læring, samarbeid med arbeidslivet, og praksisperioder i sine utdanningsprogrammer. Det gjelder å utforme, etablere, utdype og etterprøve læringsløp for bl.a.

• Integrere praksis i utdanningene: Det er et økt fokus på å inkludere praksisplasser, internships, og prosjekter i samarbeid med næringsliv og offentlige aktører. Læringsutbyttet fra det må opp. Det skal gi studentene mulighet til å anvende teoretisk kunnskap i reelle arbeidssituasjoner, noe som fremmer en dypere forståelse og mer relevant læring. Men det kommer ikke av seg sjøl.
• Tettere samarbeid med arbeidslivet: Utdanningsinstitusjoner samarbeider i større grad med bedrifter, skoler, helse- og institusjoner og andre typet organisasjoner for å utvikle læringsmål, kurstilbud og vurderingskriterier som samsvarer med de kompetansene som kreves. Det kan gjelde å invitere eller rekruttere (til delte stillinger) fagfolk som gjesteforelesere, å involvere praksisfelt inn i det å utviklinge læreplaner osv.
• Problem- og casebasert læring: Da tar undervisningen i større grad  utgangspunkt i reelle problemer og cases fra arbeidslivet, som studentene må løse ved å anvende teori og kunnskap. Dette styrker studentenes evne til kritisk tenkning og problemløsning i komplekse, virkelige situasjoner. KI har vist seg velegnet for å utvikle case-historier, diskutere dem med studentene og evaluere studentbidragene.

Da må utdanningsinstitusjoner drive godt utviklingsarbeid på flere nivåer:

• Fagplaner og kursdesign. Læreplanene må oppdateres for å inkludere relevante praksiselementer, og det må sikres at disse er integrert med de teoretiske delene av utdanningen. Dette kan kreve en nytenkning læringsmål og hvordan de best kan oppnås gjennom en kombinasjon av teori og praksis.
• Pedagogisk utvikling: Lærerne må kunne utvikle og gjennomføre praksisorientert undervisning. Det kan krever kompetanseheving innenfor nye undervisnings- og vurderingsmetoder, som for eksempel bruk av casebasert læring, problembasert læring (PBL), og samarbeid med eksterne aktører.
• Samarbeid med arbeidslivet: Utdanningsinstitusjoner må bygge og vedlikeholde nettverk med arbeidslivet for å sikre at praksisplasser og andre praktiske erfaringer. Det kan også omfatte felles forsknings- og utviklingsprosjekter, der både studenter og ansatte kan bidra.
• Vurderingsformer: Det er viktig å utvikle vurderingsformer som fanger opp studentenes evne til å anvende kunnskap i praksis. Tradisjonelle eksamener kan suppleres eller erstattes med vurderinger basert på prosjektarbeid, refleksjonsnotater fra praksisperioder, eller presentasjoner av løsningsforslag til reelle problemstillinger.
• Teknologisk støtte: Bruken av digitale verktøy og plattformer kan støtte praksisnær læring, for eksempel gjennom simuleringsverktøy, virtuelle praksisarenaer, eller digital samhandling med arbeidslivet. Teknologien kan også muliggjøre en mer fleksibel læringsprosess, som er tilpasset både studentenes og arbeidslivets behov.

Tettere forhold til yrket er etterspurt av studenter og myndigheter. Utdannings-institusjonene må kvittere ut for denne bestillingen samtidig som det må eksistere kritisk og armlenges avstand for meningsfull forskning.

Den som kvalifiserer seg for dosentstigen kan demonstrere å få det til, men være tydelig om ressurser, – tid, veiledning, støttefunksjoner og trening i faglig forfatterskap.